søndag 10. januar 2010

Tid i organisasjonar

Ei publisert utkast skrive januar 2010:
"At Albert Einstein var ein skarp type er eit velkjent fenomen. Han trefte nok imidlertid ikkje spikeren på hovudet då han forsøkte å trøyste kona til ein bortgått fysikarkollega med at tida - med ei klar byrjing og slutt - ikkje hadde nokon eksistens for fysikarar og at døden derfor ikkje var eit relevant spørsmål for vennen sjølv. Dersom vi ser bort frå mislykka forsøk på å trøyste: Spørsmålet om tid, om det eksisterer uavhengig av oss og kva som er dens eventuelle natur, vert stilt i det meste eg kjem over. Både i religion, litteratur, filosofi, og altså fysikk, er dette eit grunnleggande spørsmål; Og ikkje minst har det ei enorm innflyting på korleis vi tenker om oss sjølve i kvardagen, dersom vi tenker etter. Dette kjem eg tilbake til.

I Isaac Newtons mekaniske univers hadde både rom og tid absolutte dimensjonar som kunne sjåast på uavhengig av kvarandre og av våre perspektiv. Ein av Einstein sine store "avsløringar" var at den kombinerte farten til alle objekt si rørsle gjennom rom og deira rørsle gjennom tid alltid er nøyaktig lik lysets hastigheit. Med andre ord: Det er lysets fart som er konstant, medan tid og rom er fleksible storleikar. Dersom ein forflyttar seg i større fart gjennom rommet går tida meir sakte(1). Inngangen til den moderne fysikken, først og fremst representert ved Einstein sitt gjennombrot med relativitetsteorien, fekk lenge stor innflyting på kunst og tenkning i det 20.århundre. Romtida som omgrep og dei moglegheitene som vart opna ved å sjå på den lineære og intuitive tida som eit relativt fenomen fekk mange til å stille spørsmål ved tradisjonelle oppfatningar. Enkelte intellektuelle (2) under austleg innflyting gjorde det til livsprosjekt å endre den vestlege verdas tidsforståing til å bli sirkulær, og på den måten bryte med det jødisk-kristne, eskatologiske verdsbiletet, som er tufta på grunnprinsippet om byrjinga og den kommande slutten (den endelege frelsa). Også populærkulturen har vore full av utforskingar av den fleksible tida, spesielt i Science Fiction og den pirrande idéen om tidsreiser.

Sett på litt avstand, er det nok rett å sei at nokon revolusjon av kvardagen ikkje har kome. Dei fleste av oss har ei forventning om at våre sysler har ei byrjing og ein slutt, og ikkje minst at våre liv følgjer ei klar linje. Ingen veit kva som skjer etter døden, men dei færraste trur det kan gå meir enn ein veg (sjølv om enkelte karakterar på forunderleg vis forsøker å sno seg unna både aldring og døden sjølv). Grunnen til eg no skriv om dette, er at eg den siste tida har tenkt på om vi (det store og uforpliktande "vi"-et) kanskje ikkje burde tatt ei ny runde med drøfting av tidsomgrepet i kvardagen. Eg tenker ikkje på individuelt og eksistensielt nivå (det er for kontraintuitivt), og heller ikkje på samfunnsnivå (det er for omfattande). Men på organisasjonsnivå...

Eg har nyleg hatt gleda av å lese Ståle Dokkens gode bok med den tvilsomme tittelen "Å få folk med". Dokken er leiar for LO si organisasjonsavdeling og argumenterer i boka for ei kompleksitetstenkning rundt organisasjonsendring og leiing. Hovudpoenget i kompleksitetsforskninga er - så vidt eg kan skjønne - at organisasjonsendring ikkje kan sjåast på som lineære prosjekt kor leiinga stakar ut ei retning og deretter får medarbeidarane til å trekke i samme retning, men snarare ei vedvarande og utforskande samtale om kva som skjer og skal skje. Organisasjonsendring vert i Dokkens analyse meiningsprosessar snarare enn og store interne omveltningar og resultatmål. Eg likar den djupna som ligg i avslutningskapittelet: "I kompleksitetsforskningen forstås årsakssammenheng som transformativ og tid som sirkulær. Tid er en sirkulær prosess fordi det som har skjedd (fortidens gest), og det som skjer (respons i nåtid), til sammen danner den kommunikative handling hvor mening skapes. Det noen gjør (en handling), får mening ved responsen som gis".

Organisasjonsteori er eit relativt nytt fag, men har vore dominert av til dels mekanisk og lineær tenkning, kor organisasjonsstruktur og til del -kultur kan analyserast etter mål/middel-kalkylar. Så langt har eg ikkje lest ei bok som i så klar grad har tatt ei ny tidsforståing inn i organisasjonsfeltet. Boka handlar - ikkje overraskande - om LO og ulike tilnærmingar til å rekruttere medlemmer. Ei gjennomgåande utfordring er å sette mål som involverer andre menneske (til dømes: vi skal ha 1 million medlemmer innan 2012). I staden for å legge for stor vekt på klare resultatmål og definerte strategiar, har LO si organisasjonsavdeling snudd fokuset meir mot seg sjølv og utvikling av den identiteten organisasjonen har. Spørsmål om identitet og makt er ikkje noko det kan svarast på i eit møte eller ei rekke møter, men som vert til gjennom dei samtalane vi fører og korleis vi gir meining til samspelet mellom menneska i organisasjonen. Dei erkjenningane som ligg i boka er personlege og tilsynelatande eit produkt av årevis med prøving og feiling (mykje feiling).

I min eigen jobb vert det ofte prata om utvikling av standardiserte oppgåver og "oppskrifter" på velfungerande frivillige organisasjonar. Så langt har det vore lite av dette og større vekt på kommunikasjon og kompetanseheving (kurs, utdanning, møtestader, osv). Etter å ha lest Dokkens bok er eg endå meir overtydd om at dette er rett filosofi. Også mitt inntrykk er at den lineære tenkninga i liten (men sjølvsagt til ein viss) grad fører til (positiv) endring."

lørdag 9. januar 2010

Ånden og kroppen i en ny tid

Etter 1.januar har statsdepartementene foretatt en omstrukturering, og kirkesaker har nå blitt overført til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, mens det tidligere Kultur- og Kirkedepartementet nå er blitt Kulturdepartementet (KUD). Dette er i og for seg sikkert en fornuftig løsning, men for meg - som idrettsentusiast både i jobb og fritid - også en ganske stor skuffelse. Ryktene ville ha det til at det nye departementet skulle hete Kultur- og Idrettsdepartementet, en struktur som ville fremhevet idrettens samfunnsrolle i større grad enn i dag. Nå er det i stedet fremdeles kultursektoren som står igjen som hovedfokuset.

Nå er ikke dette i og for seg et tema som fører folket til gaten på samme måten som den økonomiske voldtekten den islandske eliten har stått for både overfor eget folk og utenlandske kunder. Men det leder videre til et dypere spørsmål for samfunnet: Hva er det fysiske og kroppsliges status i Norge per i dag? Taper materien for ånden, tross at alt burde peke mot en statusutjevning?

Mer enn noensinne vektlegger forskningen i dag den direkte og gjensidige sammenhengen mellom fysisk og mental helse; Aktivitet og riktige holdninger til trening og kosthold skaper mer trivsel, mindre depresjon, sosialt overskudd, og større arbeidsevne. På den andre siden er ens selvbilde - altså hvordan en tenker og reflekterer om seg selv i verden - viktig for at kroppen skal fungere. Angst, stress og selvpålagt press får svært merkbare fysiske konsekvenser. Også i moderne filosofi og politiske manifester har det blitt brukt mange kilometer med papir for å opphøye kroppens status i vårt selvbilde.

I samfunnsmessig perspektiv vet vi imidlertid at den uorganiserte aktiviteten er døende, i alle fall blant barn og unge; Den organiserte idretten vil dermed i fremtiden få en stadig viktigere rolle med tanke på noen av de viktigste interne samfunnsspørsmålene i landet, slik som folkehelse (les: sykefravær), integrering og verdibygging. Idretten representerer dessuten den samfunnssektoren som holder oppe dugnadstradisjonen. Mens engasjement i ideelle organisasjoner som politiske partier og livssynsorganisasjoner er på vei ned, vokser idretten i frivillig arbeid. Ca 23 000 frivillige årsverk legges ned i idrettssektoren. I tillegg kommer alle som er ansatt i klubber, kretser og forbund.

Mange av årsakene til at idrett er lavt prioritert i departementsstrukturene ligger selvsagt i at idretten har sin egen organisering gjennom NIF og særforbundene. Likevel synes det å ligge noe mer grunnleggende i dette i tenkningen blant den politiske og kulturelle eliten, som fremdeles virker være fastlåst i en gammel dualisme mellom kropp og ånd, hvor ånden som regel vinner når det gjelder status og penger i praksis. Debattene går tidvis høyt i media om ulike kulturspørsmål, mens idrettspolitikk kun er fremme når det er skandaler (noe det rett nok har vært en del av). Jeg har selv gått fra å være hovedsaklig tilknyttet kultursektoren til å være hovedsaklig tilknyttet idrettssektoren (vel å merke alltid i et blandingsforhold), og merker tidvis at dette regnes for å være et steg ned. Hvorfor er det slik?

Det har vært spekulert i om dette henger sammen med en romantisk-modernistisk forestilling om kunstens formålsløshet og motstand mot den instrumentelle fornuft - noe dyrebart som må opprettholdes som et fort mot den fysiske verdens tarvelighet. Men kultur har blitt næring mer enn noe annet, så denne forklaringen holder neppe. Tenk bare på alle småsteder som skal være kulturhovedsteder ("Kulturstad Stad")! Organisering holder heller neppe som forklaringsfaktor, norsk idrett er tross alt den desidert største medlemsorganisasjonen, og med en organisasjon som står relativt sterkt, til tross for en del interne stridigheter (se for eksempel kommentar i Dagsavisen).

Kan den fortsatte opprettholdelsen av kropp/ånd-dualismen i politikken og samfunnsdebatten være et kvantitativt snarere enn et kvalitativt spørsmål? Er det ganske enkelt fortsatt kulturelitens behov for å distingvere seg som ligger til grunn for dette skillet? Dette er ikke enkle spørsmål å verken svare på eller finne løsninger på, men det bør i alle fall komme en tid hvor dette skillet oppløses og finner nye former som er både mer samstemt med "sannheten" og som fungerer bedre for menneskeheten. Vi trenger rom for både fysisk aktivitet og kulturell dannelse og refleksjon; dette bør komme klarere frem i offisiell politkk og debatt.

NB! Kanskje greier en 19 år gammel Magnus Carlsen å drive frem en overskridende samfunnsdebatt som bygger bro mellom det tenkende og det fysiske mennesket? Les mer her.