lørdag 25. februar 2012

Pengemakt og folkemakt i fotballen – Del 2

«Står fotballdemokratiet for fall?» spør Josimar #2 2012. Jeg svarer: NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som nå kan garantere for langsiktig utvikling er supporterne selv. Indignér dere, godtfolk!

Det glitrende fotballmagasinet Josimar tar i en av sine nye artikler utgangspunkt i problemstillingene i Del 1 av denne bloggserien. I artikkelen deler idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner min bekymring for at norsk toppfotball i det stille beveger seg mot en engelsk modell, hvor et lite fåtall med mye penger styrer utviklingen. Generalsekretær i NFF, Kjetil Siem, avslører til og med at forbundet vurderer å gi investorene mer makt over klubbene uten å drøfte dette på Fotballtinget 2.-4.mars. Altså er situasjonen mer dramatisk enn jeg trodde da første del ble skrevet.

Kjetil Siem sier til Josimar at et utvalg skal drøfte hvordan investorer kan få være mer delaktige i klubbenes beslutningsorganer. Oppgaven er å «analysere situasjonen og finne ut hva som er investorenes behov når det gjelder innflytelse eller medbestemmelse». Hvorfor bør dette gi god grunn til bekymring for alle som er glad i fotball? Jeg skal ta for meg tre punkter.

1 ) Problemstillingen skal ikke opp til demokratisk diskusjon

Da denne problemstillingen først dukket opp på TV2, tok jeg det for gitt at dette ville bli en diskusjon for Fotballtinget, og dermed en diskusjon norske klubbledere kunne delta i. Dette stemmer altså ikke. Forholdet mellom klubber og fotballselskaper (AS-er) er nemlig regulert gjennom retningslinjer som Forbundsstyret selv kan endre, uten Fotballtingets velsignelse. Det er et problem i seg selv at endring av maktfordeling i klubbene ikke blir gjenstand for demokratisk diskusjon. Situasjonen er altså at et lite fåtall skal ta en eventuell beslutning om å fordele fotballmakten på færre hender. Det reiser seg dermed flere spørsmål: Svikter NFF sine demokratiske tradisjoner? Og kan konklusjonen fra utvalgets utredning være så kontroversiell at den ikke kan diskuteres åpent?

En av diskusjonene på Fotballtinget går på om Forbundsstyret skal kunne ta flere beslutninger på egen hånd uten godkjenning av fotballens øverste organ i fremtiden. Om Forbundsstyret allerede i dag kan ta så sentrale beslutninger, er det sterk grunn for klubbene å gå mot dette.


2 ) Investorene har for mye makt allerede i dag

Siem forutsetter at fotballinvestorene ikke har innflytelse over de viktige beslutningene slik situasjonen er i dag. Dette er en feilslutning. I Josimar #1 2012 viser Lars Johnsen hvordan investorene i Stabæk Fotball AS har styrt kjøp og salg av spillere og tatt sportslige avgjørelser som strider med klubbens interesser. Mye tyder også på at Pall Gunnarson-skandalen var drevet frem av AS-et. Også tidligere har bladet avslørt grove overtramp i Stabæk, hvor AS-et har tatt sportslige avgjørelser, selv om regelverket er krystallklart på at dette ikke er lov.

I det nye nummeret av bladet kommer det frem at NTF-direktør Niels Røine innrømmer at mange avgjørelser tas i AS-ene, og ikke i klubbstyrene. Fredrikstad Blads Erik André Pedersen har nylig gitt en god analyse av FFK Sport AS sin manglende åpenhet og klubbens interne systemsvikt i forbindelse med den økonomiske krisen i Plankebyen. Grenselinjene mellom mellom klubb og AS blir stadig flyttet på; denne uklarheten og forskyvingen er det demokratiet som taper på.

Randi Flesjå satt tidligere i styret til FK Haugesund, men opplevde at det skjedde store forskyvinger i maktfordelingen etter sin styreperiode.

- Før var det et «must» for mannen i gaten å være med på årsmøtet der alle de viktigste beslutningene ble tatt. Etter at AS-et ble opprettet betyr ikke årsmøtene noen ting lenger, og klubbstyret har bare innflytelse over administrative spørsmål, sier FKH-patrioten og påpeker at årsmøtene nå bare har blitt informasjonsmøter for de mest hardbarkede.

NIFs regelverk og NFFs retningslinjer skal i prinsippet sikre at de sportslige beslutningene – altså klubbens kjerneaktivitet – blir tatt av det valgte klubbstyret. I praksis viser det seg ofte å være annerledes.

- Sporten ble skilt ut fra styrets ansvarsområder i FKH, nå blir alle sportslige prioriteringer tatt av AS-et. Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet, sier Flesjå.

At investorene ikke har beslutningsmyndighet i fotballen er rett og slett ikke riktig. Snarere er det et problem at de i flere klubber sitter med det meste av makten, mens årsmøtene og tilhengere med hjerte for klubben får stadig mindre å si.


3 ) Mer investormakt strider mot den internasjonale utviklingen

I Storbritannia må NFFs ønske om å gi mer makt til pengemakten fremstå som ganske absurd. Konkurstrusselen som henger over klubber som Portsmouth og Rangers er forårsaket av eiere som har sprøytet inn veldig mye penger, for så å trekke seg ut. På regjeringsnivå er det nå ønske om å lovfeste supporternes representasjon i klubbenes styrer, blant annet på bakgrunn av den delvis supporterstyrte klubben Swansea Citys suksess. Den lille klubben ligger i skrivende stund på ellevte plass i Premier League, og inspirerer britiske supportere til å kjempe for større innflytelse.

Selv UEFA anerkjenner nå at supporterne er grunnmuren i fotballen. Dette er i det nye regelverket fremhevet ved at alle europeiske toppklubber nå skal ha sin egen «supporterkoordinator» (SLO), et bindeledd mellom klubbene og supporterne. Skal Norge virkelig gå motsatt vei av resten av Europa og legge all sin energi i å stå med luen i hånden overfor de pengesterke?

Det må også stilles spørsmål om det faktisk er mer penger som først og fremst trengs i fotballen. Storklubber som Barcelona og Borussia Dortmund blir trukket frem som eksempler på verdien av langsiktig tenkning, egenutvikling av spillere og kontinuitet. Dortmund, som i dag leder Bundesliga, har 52 000 medlemmer som sitter på hovedmakten i klubben. I motsatt ende finner vi Rangers, en klubb som ved hjelp av økonomiske innsprøytninger fra sine eiere i sin tid kunne bruke 12 millioner pund på Tore Andre Flo og som nå altså er under administrasjon. Medlemsdemokrati viser seg å være den viktigste faktoren for å sikre stabilitet og langsiktighet – for stor pengemakt fremmer kortsiktige løsninger!


Hva bør gjøres?

Siden 2007 har publikumsnedgangen i Tippeligaen vært på 23%. Årsakene til dette er nok sammensatte, men norsk fotball trenger definitivt en fornyet tillit mellom klubbene og deres nærområder. NFF begynner i helt feil ende når de ønsker å tilfredsstille investorenes ønsker i enda større grad. Først og fremst burde norsk fotball jobbe for å sikre medlemmenes reelle makt over utviklingen, og sette det trofaste publikum i sentrum. NFF burde drøfte sammen med klubbene hvordan det lokale engasjementet for fotballen kan styrkes, og hvordan det kan aktivt jobbes for å involvere enda flere i klubbdemokratiet. Hva med et utvalg for det, Kjetil Siem?

På den andre siden ligger det også et stort ansvar på supporterne selv for å engasjere seg i sine klubber og aktivt jobbe for økt innflytelse. I Bergen jobbes det aktivt for å øke oppslutningen på SK Branns årsmøte, og å fremme viktige forslag til demokratisk diskusjon blant medlemmene. Veien til innflytelse i en medlemsstyrt klubb trenger ikke være lang, men det krever bevisste initiativ fra tilhengerne lokalt. I tillegg trengs det nasjonale pådrivere for økt medlemsmakt i norske toppklubber. På Norsk Supporterallianses årsmøte 24.februar ble det vedtatt en tydelig uttalelse om at paraplyorganisasjonen ønsker mer medlemsmakt og mindre investormakt i fotballen. Det er et svært viktig steg i rett retning!

For å gjenta meg selv: Norsk fotball skal være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind!

mandag 13. februar 2012

Utbygging, utvikling og demokrati

Gjesteskribent, trykt i Bygdanytt 7.februar 2012:

Entreprenørane Optimera og Block Watne ønsker å bygge ut 1500 nye bustader i Vårheia mellom Indre Arna og Kvamme, og Byrådet har nylig vedtatt å gå vidare med prosjektet. I kunngjeringa på Bergen Kommune sine heimesider inviterer dei folk til å sende innspel og tilbakemeldingar, slik dei er lovpålagt å gjere. Men kva ønsker kommunen og utbyggarane å gjere for å involvere folk i Arna til reell diskusjon om prosjektet?

Eg er einig med Martin Hirth, som i BN 3.februar skriv at Arna bør ta del i den venta veksten i Bergen. Men eg vil også understreke endå tydeligare hans poeng om at Arna som samfunn sjølv må vere klar for ein slik vekst. Då treng vi ein open og forpliktande diskusjon om korleis utviklinga skal vere og kva som krevst av innbyggarane i bygda. Vårheia-prosjektet kan gje 5000 nye innbyggarar til Arna bydel i løpet av nokre år. Det reiser lokale problemstillingar som ikkje lar seg løyse av minimumskrava til offentlig debatt. Korleis kan det til dømes bli tilrettelagt for at det nye området ikkje vert sosialt avskjerma og isolert? Og korleis bør framtidas idrettsanlegg og -tilbod knyttast opp mot mot Vårheia?

For eit drygt år sidan var eg på eit føredrag med Fredrik Barth, arkitekt og planleggar i firmaet Asplan Viak. Spørsmålet han stilte var: «Er reell medverknad mulig på større stader?» Svaret: Det er vanskelig, men gjennomførbart. Og ikkje minst heilt nødvendig for å skape god langsiktig utvikling. Barth viste til konkrete erfaringar med opne møter kor lokalbefolkninga deltar i planlegginga av utviklingsprosjekt. Ikkje berre er medverknad eit demokratisk gode i seg sjølv; Barth framheva korleis det også kan komme fram nye, gode løysingar over tid, samstundes som lokalbefolkninga får ei felles forståing for kva som krevst av samfunnet rundt for å få til vellykka prosjekt. Medverknad tar tid, men dempar konfliktar og skaper større gjennomføringskraft.

Sjølv om lovverket sidan 90-talet har stilt strengare krav til offentlig innsyn i byggeprosjekt, har den reelle, folkelige medverknaden ifølge Barth blitt redusert. Sterke krefter i samfunnet har redusert spørsmålet om by- og tettstadsutvikling til ei sak mellom private interesser og offentlig forvaltning. Når eg leser kunngjeringa på Bergen Kommune sine heimesider vert dette inntrykket forsterka.

Den tekniske og språklige innpakninga til den offentlige kunngjeringa signaliserer mest av alt at dette er ei sak folk flest ikkje bør legge seg opp i og heller overlate til ekspertane. Men ekspertane kjem, bygger og drar – lokalbefolkninga vil alltid vere der. Til forvaltninga sitt forsvar skal det seiast at det enno er ei tidlig fase av prosjektet. Det er enno lov å håpe at dei som faktisk bur i bygda og skal integrere 5000 nye innbyggarar får vere med i planlegginga av ei best mulig løysing for heile lokalsamfunnet.

Kva bør så gjerast? Det bør gjennomførast fleire opne møter oppdelt etter ulike geografiske områder, til dømes Kvamme, Mjeldheim og Indre Arna. Eg tenker ikkje på høyringsmøter kor det er fritt fram for å komme med innspel i plenum, då slike møter ofte vert dominerte av problemfokus og eit ressurssterkt mindretal. Deltakarane på møta bør i staden jobbe med konkrete problemstillingar og arbeide fram forslag som er realistiske og faglig forsvarlige. Gode opne møter kor alle som er med vert utfordra til å bidra innanfor rammer kan både skape større demokratiske kunnskap om utbygging og eit sterkare prosjekt. I tillegg vil det vere grunnleggande å involvere det sterke organisasjonslivet i Arna, ikkje minst den store idrettsrørsla.

Eg trur det no er viktig med eit sterkt pådriv frå lokale organisasjonar, Bygdanytt og folk flest for å få til ein demokratisk prosess til beste for bygda. Arna har eit stort potensiale som vekstområde, men då må alle arnabuarar vere engasjerte og involverte frå første stund. For som Fredrik Barth retorisk spurte avslutningsvis i sitt føredrag: Kva er våre stader utan historiene og kjærleiken frå folka som bur der?


Kommentar: Det har i ettertid blitt ein større diskusjon rundt utbygginga i Vårheia i både Bergens Tidende og i Bygdanytt, utan at dette innlegget skal få æra for akkurat det. Veldig positiv og spennande diskusjon å følge i alle tilfelle.