Gjør noe med det!

Artikkel trykket i fanzinen "En fot i virkeligheten" april 2012:

Sportsklubben Brann er og skal være styrt av vanlige medlemmer. Det er derfor på tide at den bergenske sytingen byttes ut med et direkte engasjement i styringen av klubben.

En viktig del av den bergenske identiteten er knyttet til å elske og hate Sportsklubben Brann. Det litt forunderlige forholdet mellom klubben og byens innbyggere kommer ikke minst frem i typiske samtaler i familiebesøket, på jobben eller på internett når det går dårlig: «De kan aldri lykkes så lenge den der gjengen styrer klubben!» «De der jævla Brann, altså. Skjønner de ingenting?» Men hvem er egentlig «de» vi liker å passivt syte over? «VI é Brann!», synges det på hver kamp, og det er faktisk mer riktig enn de fleste er bevisste på. Slik er det ikke alle steder.

Avmektige supportere

Britiske FA har den siste tiden spilt fallitt overfor den frie pengemakten i kampen om fotballens sjel. I praksis har de sagt at forbundet ikke kan/vil innføre reformer for å blant annet øke supporternes rettmessige makt i klubbene, til enorm frustrasjon for de rundt 140 «supporters' trusts» som jobber for en mer demokratisk og åpen styring av sine klubber. Manchester United Supporters Trust har nesten 180 000 medlemmer som jobber «toward a future where United's owners have the same priorities as its fans». Det betyr blant annet at de ikke aksepterer at Glazer-familien lesser sin gjeld på klubben og har tappet ut nesten en halv milliard pund av den siden 2005. DE har god grunn til å syte.

Her hjemme på berget er også flere klubber i praksis styrt av et fåtall med mye penger. I kriserammede Stabæk, blant flere, er det aksjeselskapet som gjør de sportslige prioriteringene, ofte på tvers av klubbens interesser. Samtidig har Kjell Chr. Ulrichsen – klubbens tidligere storinvestor og «snille onkel» - snudd seg mot klubben og kastet dem ut av Telenor Arena. Stabæk-saken har klare likheter med historien om Lyn, som ikke greide å skaffe finanser til å dekke sine skyhøye kostnader da den allmektige investoren Atle Brynestad trakk seg ut. Klubben gikk som kjent konkurs og rykket ned til 4.divisjon.

Historien gjentar seg altfor ofte når makten i klubbene ligger hos få personer. De som taper mest på det er de engasjerte, men avmektige supporterne. DE har god grunn til å syte.

Ett medlem – én stemme

Brann er derimot 100% eid av sine medlemmer, noe som vil si at alle med kr 400,- tilgjengelig kan være med og styre klubben på lik linje med alle andre. Hvem som helst kan legge frem forslag for årsmøtet, stemme over dem, kaste styret, og til og med bli med i styret selv om man greier å overbevise de andre medlemmene om at det er rett. Er man misfornøyd med styringen av klubben uten å være et aktivt medlem, er det med andre ord liten grunn til å syte over annet enn egen passivitet.

Supporterinitiativet i Bergen har uten andre midler enn litt tid de siste par årene jobbet for å gjøre endringer i hvordan klubben styres og hvem som styrer den. Det har blant annet ført til at SK Brann har to «supporterrepresentanter» i styret, at navnet «Brann Stadion» ikke kan selges uten medlemmenes godkjenning, og at billettene på Stadion denne sesongen har langt mer differensierte og sosiale priser. På årets årsmøte ble det også vedtatt at Brann skulle aktivt støtte tre forslag på NFFs Fotballting som representerte det brede publikums interesser.

Media har brukt det tabloide begrepet «supporterkupp» om de endringene som har skjedd de siste årene. Sannheten er at dette er demokrati i sin enkleste og beste form: viktige saker blir løftet frem til åpen diskusjon, før flertallet av medlemmene stemmer over de forslagene eller kandidatene som har blitt fremmet. Saker som tidligere har blitt avgjort i korridorer og i mindre møter har blitt løftet frem for årsmøtet, hvor alle kan være med og avgjøre hva klubben skal jobbe for videre.

En klubb for og av vanlige folk

Det er et mål at enda flere engasjerer seg i det aktive arbeidet for å utvikle Brann videre i en retning som er langsiktig og som skaper tillit mellom klubben og byen. Etter flere år med størst fokus på ostepop, dusjsåpe og utvikling av «Nordens beste kampprodukt», har klubben det siste året vist en helt ny vilje og evne til å bygge et fornyet engasjement blant sitt trofaste tilhengere. Mye positivt har skjedd; Gode sportslige og økonomiske resultater har selvsagt hjulpet til å skape tro på klubben, men kanskje like viktig er det at Brann har ønsket å kommunisere med sitt publikum og involvere flere i klubbens sentrale beslutninger.

For at klubben skal fortsette i rett retning, og for å sikre større åpenhet og medbestemmelse for vanlige supportere, er vi helt avhengig av en kritisk og engasjert medlemsmasse. Ukritiske og naive tilhengere blir av flere nå trukket frem som en av grunnene til at Fredrikstad nesten har gått konkurs. Få kan beskylde bergensere for å være naive i sitt forhold til Brann, men problemet er at «kritikk» i for stor grad har blitt forvekslet med «syt» på ulike uforpliktende arenaer. Dette gjenspeiler seg i en undersøkelse fra 2009 som viser at bare 12% av Brann-medlemmene er medlemmer for å få fremme forslag og stemme på årsmøtet. Det er et altfor lavt tall. Sytingen er passiv, kritikken må alltid være aktiv.

Hva bør gjøres?

Et minimum for alle Brann-supportere med meninger om hvordan klubben bør være, er å melde seg inn i klubben og stille på årsmøtet – klubbens høyeste organ – én gang i året. Send også inn forslag du brenner for til årsmøtet, og få frem viktige diskusjoner om hvordan fremtiden for klubben skal være.

Klubben har nå tatt initiativ til medlemsmøter. Det er veldig bra, men det krever også at medlemmene som eier klubben faktisk er med i utformingen av fremtiden for klubben og tar aktivt del i beslutningene. RBK gjennomførte fem medlemsmøter i 2011, mens tyske klubber har opp mot 50. Medlems-møter bør være fremtiden også for SK Brann.

«Vi é Brann!»: Ja, det er vi, og makten er vår. Sytingens tid er over – Bli med på byggingen av folkeklubben Brann! 

Historia tilhøyrer også oss

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 20.april 2012:

Tidlegare i vår tilbrakte eg ein dag i Bergen Byarkiv i samband med ei privat undersøking, kor målet var å finne meir ut om tyske brakkeleirar i Arna under krigen. Etter ei tråling gjennom hundrevis av brev, korrespondansar og protokollar frå Haus Kommune, fekk eg på fleire måtar eit heilt nytt syn på lokalhistoria under og etter 2.verdskrigen.

Eg vart aller først svært overraska over kor mange tyske leirar det var i Arna under okkupasjonstida. Dei fleste kjenner til fangeleiren på Espeland, men dei øvrige ni-ti militære og sivile brakkeleirane har det blitt lite snakka om, og eg trur desse er ganske ukjente for dei aller fleste i etterkrigsgenerasjonane. Lite hadde eg høyrt om om dei tyske leirene på Mjeldheim, i Tuftadalen, på Unneland, på Gaupås.

Gjennom oppveksten i nærleiken av Holmen har eg høyrt vage rykte om at det under krigen gjekk ei bru over til Seimskaien på andre sida av Arnavågen. Men først denne dagen fekk eg stadfesta dei nye rykta som var utgangspunkt for undersøkinga: Ikkje berre knytta ei flytebru saman dei to sidene av sundet; brua var også ein del av eit sagbruk på Holmen, på bakkane der eg leikte då eg var liten.

Korleis kan det ha seg at verken eg eller dei eg har spurt har høyrt om desse leirene? Ein kan spekulere i mange ulike forklaringar, men ein ting bør vere klart: Også vår generasjon har rett på å kjenne historia om kva som har skjedd i vårt nabolag. Det inneber mellom anna også at dei kvardagshistoriene som ikkje heilt passar inn i den etablerte forteljinga om 2.verdskrigen sannsynlegvis må komme fram.

Eg trur ikkje ettertida, altså vår tid og framover, vil fordømme dei mindre heltmodige sidene ved lokalhistoria under okkupasjonstida, kva no enn desse historiene skulle sei oss. Dei fleste forstår at dei store ideala i ein del tilfelle nok måtte vike noko for å kunne møte kvardagens krav og behov. Då eg leste gjennom bunkane med papir på byarkivet vart eg slått av kor mykje korrespondansane om dei tyske brakkeleirane seier både om folks vanlege liv og behov, og om den større økonomiske utviklinga. Dette er ikkje berre historier som ein gong var relevante for andre; dei seier også noko om kva som er bakgrunnen for den bygda vi kjenner i dag.

Då krigen var over la kommunen brakkene ut for sal, og vanlege menneske kunne søke om å få kjøpe desse. Rifta var stor om desse, og ein svært trengt boligsituasjon kjem tydeleg til uttrykk i dei mange og til dels personlege breva som kom inn til kommunen i 1945.

Den største tildelinga av brakker gjekk til Arne Fabrikker, som trong boligmateriale for å huse fleire arbeidarar i Ytre Arna og dermed auke produksjonen i etterkrigsåra. Breva fortel imidlertid også om alle dei andre som deltok i jakta, men som ikkje vann fram. Ein del av breva er rørande og gir eit innblikk i korleis den konkrete situasjonen var for enkelte familiar. Det verkar openbart at fleire store familiar måtte gje tapt i kampen om å få materiale til sine eigne husvære. Andre hadde tilsynelatande mindre prekære behov, men som samstundes fortel historier om kvardag i økonomiske nedgangstider. Fleire skreiv til kommunen og skildra kor forfalne gardsbygga rundtom var, og søkte dermed om å få kjøpe brakker for å fikse opp desse.

For eigen del la eg spesielt merke til søknaden frå Nils H. I utgangspunktet fordi han søkte spesielt om å få kjøpe kontorbrakka som var tilknytt sagbruket på Holmen, men også på grunn av søknaden i seg sjølv. Han skriv mellom anna: «Me er tvo vaksne og tre born, og har no i 5 år lyt greida oss med 1 rom hjå NN, og med berre delvis tilgjenge til kjøkken. [E]g vil so sterkt eg kan beda Dykk hjelpa oss til betre husvære, og vonar søknaden min kan verte imøtekomen. Vyrdsamt Nils H».

Eg vart verkeleg glad då eg leste at «brakkeutvalet» i kommunen vedtok å innfri søknaden til Nils H slik at han og familien fekk sin eigen stad å bu etter fem år på eit lite kott. Historiene til tilsynsmannen Nils H og dei andre som søkte om å få kjøpe dei tyske brakkene i Arna kjennes på mange måtar meir relevant for meg enn historia til Max Manus. Eg ønskjer å høyre meir om dei.