Hvor viktige er egentlig fotballens TV-inntekter?

Jeg kan svare med en gang: TV-inntektenes betydning for norsk fotball er sterkt overdrevet. Er norsk fotball, med pressen selv som oppvigler, i ferd med å ofre sine viktigste støttespillere for småpenger?

At Branns bortekamp mot Odd Grenland i slutten av august ble flyttet fra søndag til fredag bare to uker før kamp, har på ny skapt hissige diskusjoner om TV-medias store makt over fotballens utvikling. Store overskrifter som "Milliardavtale for fotballen" og "Tjener fett på medieavtale" tegner et bilde av at det er TV-inntektene som bærer den moderne fotballen, mens publikumsinntekter blir stadig mindre viktig, en holdning som gjenspeiles i slike flyttinger. Tallene viser imidlertid noe annet.

NFFs inntekter
I 2011 var medieinntektene ifølge NFFs regnskap totalt 310 millioner. Av disse ble 193 millioner fordelt til klubbene i Eliteserien og 1.divisjon gjennom tre ulike potter: 10% digitalpott som fordeles ut fra trafikk på hjemmesider, 12% som fordeles ut fra spilletiden til unge talenter, og 68% som fordeles ut fra TV-tid og prestasjoner. Digitalpotten (31 mill) og utviklingspotten (37,2 mill) fordeles av bruttoinntektene, mens nettoinntektene blir fordelt 68/32 mellom klubbene (NTF) og NFF. Klubbenes 68-millionerspott utgjør dermed utregnet 124,8 millioner.

Forbundets regnskap viser imidlertid store (og til dels periodiserte) kostnader i forbindelse med anskaffelse av medieinntektene i form av provisjon, bonuser og driftskostnader. Både tolkningen av regnskapet og utregninger antyder at kostnadene er over 58 millioner for i fjor. For NFF utgjorde inntektene i 2011 etter utregningene dermed 59 millioner, etter kostnader og fordelinger. Dette utgjorde ca 13% av NFFs totale inntekter.*

Når tallene fremstilles relativt i forhold til totale inntekter, virker fokuset på TV-inntektenes betydning sterkt overdrevet. De som bidrar med 13% av forbundets inntekter har etter mitt syn en uforholdsmessig stor makt. Om vi også ser på klubbenes relative inntekter, kan det i enda større grad settes spørsmålstegn ved medieavtalens store begrensning for klubbenes muligheter til å spille etter et forutsigbart oppsett.

Publikum dobbelt så viktig
Publikumsundersøkelser viser at forutsigbarhet er den viktigste enkeltfaktoren for folk flest. For klubbene er det også svært viktig å kunne planlegge arrangementer for sine sponsorer og andre samarbeidspartnere. Likevel blir kamper stadig flyttet for å tilpasses medieinteressene, og kampene spredd utover flere dager. Øystein Holt og Jørgen Engebretsen viser imidlertid i sin nye masteroppgave fra NHH at medieinntektene utgjør en langt mindre andel av klubbenes inntekter enn hva man får inntrykk av gjennom presseoppslag. Illustrasjonen under viser fordelingen av inntektskilder for en gjennomsnittlig Tippeliga-klubb 06-10.

Holt og Engebretsen viser også at denne fordelingen også er ganske lik for store og små klubber. Brann sine regnskap for 2011 bidrar til å forsterke bildet av forholdet: TV-inntektene utgjorde her bare 9 av 110 millioner, altså rundt 8%. Arrangementsinntektene beløp seg til 33 millioner, eller 30%. Til sammenligning utgjør TV-inntekter i snitt rundt 20% av inntektene til danske klubber (og 51% for engelske klubber, men den sammenligningen er dårlig).

Publikumsinntektene er altså mer enn dobbelt så viktige som TV-inntektene for klubbene. Ikke bare har publikumstallene økt sammenlignet med første halvdel av 2000-tallet, klubbene har også tjent mer per tilskuer på kampdag. I relative tall er publikumsinntektene dessuten de mest stabile inntektene for klubbene. Klubbenes publikum er med andre ord ikke en skrumpende inntektskilde, slik man kan få inntrykk av, men en påle i fotballens økonomi.

Men sponsorene vil vel være på TV...?
...spør du kanskje. Sponsorinntekter er den klart største andelen av norske fotballklubbers inntekter, men disse ønsker i første rekke bredest mulig dekning, og er mindre interesserte i medieavtalens gevinst for NFF og klubbene i seg selv. Jaget etter å profittmaksimere den kommende TV-avtalen, isolert fra andre hensyn, har blant annet fått Nordea og flere forskere til å spå en kommende nedgang i sponsorinntektene på grunn av et mindre publikum på Canal+ sammenlignet med åpne kanaler.

"TV-makten dreper fotballen", har flere skreket i dag etter den meget seine flyttingen av Odd-Brann. Ja, og til hvilken pris? Tilsynelatende en lav en.


* Ifølge aktivitetsregnskapet utgjør medieinntekter 44% av forbundets inntekter, men alle medieinntekter regnskapsføres tydeligvis gjennom NFFs regnskap. Min utregning viser altså et prosenttall etter kostnader og fordelinger som er justert slik at brutto medieinntekt er trukket fra, og netto medieinntekt lagt inn. Med forbehold om lese- og regnefeil.

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 3

Denne uken har det vært en rekke medieoppslag om norske supporteres initiativ for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i norsk toppfotball, og dermed aktive motstand mot NFFs ambisjoner om å gi investorene større makt. Det er godt å se at flere viktige stemmer har støttet arbeidet. Både Gunnar Martin Kjenner og partiet SV støtter supporternes sak, og Josimar tar på lederplass til orde for innføring av en såkalt 50+1-regel i Norge for å sikre at medlemmene har flertall når klubber oppretter samarbeid med investorer og selskap. Fotballbladet skriver: "Og blir dette for demokratisk for investorene, er det ingen katastrofe. For aldri har det vært mer penger i fotball-Norge, ikke på 20 år har vi prestert dårligere."

Kjetil Siem prøver overfor Dagsavisen å skille mellom begrepene "makt" og "innflytelse", uten at det på noen måte skulle være klart hva som er forskjellen. Han argumenterer også med at det er flere fotballinvestorer som har et hjerte for sin klubb. Det er sikkert rett, men en avsporing av debatten. Debatten om fotballdemokratiet handler ikke om hva som er den enkeltes intensjoner eller følelser, men om følgende to spørsmål: Hvordan ønsker vi som fellesskap at fotballen og idretten skal være? Og hva er de mest fornuftige løsningene for å sikre langsiktig utvikling?

Jeg ønsker altså at fotballen skal være medlemsstyrt, og at NFF og toppklubbne de neste årene i samarbeid med sine supportere og medlemmer jobber aktivt for å styrke demokratiet. Jeg skal her gi noen få blant mange argumenter for hvorfor et styrket medlemsdemokrati er fremtiden for norsk fotball, basert på fotballens hovedutfordringer og på endringer i internasjonal fotballøkonomi og -regelverk.

1) For å styrke omdømmet og publikumsoppslutningen
Fjorårssesongen var preget av flere skandaler i forbindelse med overganger og skattesnusk, samtidig som publikumsnedgangen har vært på 23% sammenlignet med 07-sesongen. For å gjenreise tilliten mellom toppfotballen og det norske folk, er klubbene avhengige av å faktisk involvere de som følger lagene i tykt og tynt og drive sin virksomhet på sine mest trofaste og stabile støttespilleres premisser. Men for at denne tillitsbyggingen skal være troverdig og holde over tid, må vanlige folk ha mulighet for reell makt over klubbenes drift og strategiske avgjørelser.

I klubber som Brann og Rosenborg har medlemmene egentlig all makt i dag, men medlemmenes reelle makt over de viktigste prioriteringene er i flere andre klubber tilnærmet lik null ettersom AS-ene tar avgjørelsene. Dette strider helt klart med dagens regelverk, men den utvanningen av demokratiet som vi ser i praksis viser at det må gjøres grep for å lovfeste medlemmenes makt mye bedre. Slike grep ville være et tydelig signal til fotballens grunnmur - det folkelige engasjementet - om at klubbene bryr seg om sine nærmiljø. Og ja, jeg nevner det igjen: Den lovfestede medlemsstyringen og den publikumsbaserte forretningsmodellen er de strukturelle årsakene til at Bundesliga nå viser seg å være europeisk fotballs store suksesshistorie.

2) For å tilpasse seg Financial Fair Play-reglementet (FFP)
FIFAs nye FFP-reglement skal hindre økonomisk doping i fotballen i fremtiden, og er blant de viktigste (og mest positive) endringene i internasjonal fotball på veldig lenge. Blant annet skal reglementet sikre at klubber ikke bruker mer penger enn de tjener på sin vanlige drift. Det vil si at store underskudd ikke lenger kan dekkes opp ved hjelp av tilskudd fra rike eiere eller investorer, slik vi har sett har blitt mer og mer vanlig.

I praksis betyr dette at klubbene MÅ basere sin virksomhet og økonomi i større grad på sine nærmiljøer og sitt publikum. Medlemsstyrte klubber med stor lokal tillit og en publikumsbasert økonomi vil ha store fortrinn når disse reguleringene slår inn for fullt om noen få år.

3) For å styrke den økonomiske kontrollen
Ross Dunbar i STV mener den tyske medlemsstyrte modellen er fremtiden for skotsk Premier League etter at Ranger i praksis er konkurs som resultat av villstyring fra sine enerådende eiere. Kommentatoren trekker blant annet frem eksempelet Schalke 04 - som har over 120 000 medlemmer - som har i sine lover at alle investeringer over £ 300.000 må godkjennes av et bredt sammensatt "overstyre" som fungerer i tillegg til et vanlig styre som har ansvar for den daglige driften. Tidligere manager Felix Magath ønsket å fjerne denne regelen for å selv få mer handlingsrom til spillerkjøp uten å måtte drøfte dette med styret. For å få dette til måtte han drøfte saken med klubbens medlemmer, som stemte det ned. Altfor mange økonomiske feilgrep blir gjort fordi et lite mindretall lar seg lokke til å hoppe på kortsiktige løsninger. Brei medlemsstyring kan altså være et viktig virkemiddel for å hindre uvettige investeringer ettersom flere stemmer kommer frem og flere blir ansvarliggjort for de beslutningene som blir tatt.

Det er ikke tilfeldig at Bundesliga forrige sesong omsatte for nesten 2 mrd euro og gikk med 52,5 millioner euro i overskudd. Et sterkt medlemsdemokrati styrker ansvarligheten og den økonomiske styringen.

4) For bedre resultater
I de ligaene hvor det eksisterer både medlemseide og individuelt eide klubber, viser statistikken at det er de klubbene som styres av mange som gjør det best også på banen. Ifølge den glitrende siden Soccer Issue tar engelske klubber i snitt 1,4 poeng per kamp, mens de supportereide klubbene tar 1,65. I Østerrike er tilsvarende tall 1,36 og 1,8. Dette er kanskje ikke et veldig godt grunnlag for å konstatere at medlemsstyring gir bedre sportslige resultater. Men det er i alle fall ingen motsetning mellom demokratisk styring og resultater når vi vet at Barcelona og Real Madrid er medlemsklubber. I tillegg er lille Swansea City et nytt eksempel på en supporterbasert klubb som gjør det godt i Premier League.


På første dag av Fotballtinget på Lillestrøm talte Per Flood for at NFF burde opprette "fotballens økokrim" for å hindre flere skandaler som vi har sett i norsk fotball det siste året. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men for å styrke fotballen over tid bør det tas grep for å sikre klubbenes egen styring, kontroll og gjennomsiktighet. Et sterkt, lovbeskyttet og reelt klubbdemokrati med engasjerte medlemmer vil være det viktigste grunnlaget for å sikre en sunn og langsiktig utvikling.

Pengemakt og folkemakt i fotballen – Del 2

«Står fotballdemokratiet for fall?» spør Josimar #2 2012. Jeg svarer: NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som nå kan garantere for langsiktig utvikling er supporterne selv. Indignér dere, godtfolk!

Det glitrende fotballmagasinet Josimar tar i en av sine nye artikler utgangspunkt i problemstillingene i Del 1 av denne bloggserien. I artikkelen deler idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner min bekymring for at norsk toppfotball i det stille beveger seg mot en engelsk modell, hvor et lite fåtall med mye penger styrer utviklingen. Generalsekretær i NFF, Kjetil Siem, avslører til og med at forbundet vurderer å gi investorene mer makt over klubbene uten å drøfte dette på Fotballtinget 2.-4.mars. Altså er situasjonen mer dramatisk enn jeg trodde da første del ble skrevet.

Kjetil Siem sier til Josimar at et utvalg skal drøfte hvordan investorer kan få være mer delaktige i klubbenes beslutningsorganer. Oppgaven er å «analysere situasjonen og finne ut hva som er investorenes behov når det gjelder innflytelse eller medbestemmelse». Hvorfor bør dette gi god grunn til bekymring for alle som er glad i fotball? Jeg skal ta for meg tre punkter.

1 ) Problemstillingen skal ikke opp til demokratisk diskusjon

Da denne problemstillingen først dukket opp på TV2, tok jeg det for gitt at dette ville bli en diskusjon for Fotballtinget, og dermed en diskusjon norske klubbledere kunne delta i. Dette stemmer altså ikke. Forholdet mellom klubber og fotballselskaper (AS-er) er nemlig regulert gjennom retningslinjer som Forbundsstyret selv kan endre, uten Fotballtingets velsignelse. Det er et problem i seg selv at endring av maktfordeling i klubbene ikke blir gjenstand for demokratisk diskusjon. Situasjonen er altså at et lite fåtall skal ta en eventuell beslutning om å fordele fotballmakten på færre hender. Det reiser seg dermed flere spørsmål: Svikter NFF sine demokratiske tradisjoner? Og kan konklusjonen fra utvalgets utredning være så kontroversiell at den ikke kan diskuteres åpent?

En av diskusjonene på Fotballtinget går på om Forbundsstyret skal kunne ta flere beslutninger på egen hånd uten godkjenning av fotballens øverste organ i fremtiden. Om Forbundsstyret allerede i dag kan ta så sentrale beslutninger, er det sterk grunn for klubbene å gå mot dette.


2 ) Investorene har for mye makt allerede i dag

Siem forutsetter at fotballinvestorene ikke har innflytelse over de viktige beslutningene slik situasjonen er i dag. Dette er en feilslutning. I Josimar #1 2012 viser Lars Johnsen hvordan investorene i Stabæk Fotball AS har styrt kjøp og salg av spillere og tatt sportslige avgjørelser som strider med klubbens interesser. Mye tyder også på at Pall Gunnarson-skandalen var drevet frem av AS-et. Også tidligere har bladet avslørt grove overtramp i Stabæk, hvor AS-et har tatt sportslige avgjørelser, selv om regelverket er krystallklart på at dette ikke er lov.

I det nye nummeret av bladet kommer det frem at NTF-direktør Niels Røine innrømmer at mange avgjørelser tas i AS-ene, og ikke i klubbstyrene. Fredrikstad Blads Erik André Pedersen har nylig gitt en god analyse av FFK Sport AS sin manglende åpenhet og klubbens interne systemsvikt i forbindelse med den økonomiske krisen i Plankebyen. Grenselinjene mellom mellom klubb og AS blir stadig flyttet på; denne uklarheten og forskyvingen er det demokratiet som taper på.

Randi Flesjå satt tidligere i styret til FK Haugesund, men opplevde at det skjedde store forskyvinger i maktfordelingen etter sin styreperiode.

- Før var det et «must» for mannen i gaten å være med på årsmøtet der alle de viktigste beslutningene ble tatt. Etter at AS-et ble opprettet betyr ikke årsmøtene noen ting lenger, og klubbstyret har bare innflytelse over administrative spørsmål, sier FKH-patrioten og påpeker at årsmøtene nå bare har blitt informasjonsmøter for de mest hardbarkede.

NIFs regelverk og NFFs retningslinjer skal i prinsippet sikre at de sportslige beslutningene – altså klubbens kjerneaktivitet – blir tatt av det valgte klubbstyret. I praksis viser det seg ofte å være annerledes.

- Sporten ble skilt ut fra styrets ansvarsområder i FKH, nå blir alle sportslige prioriteringer tatt av AS-et. Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet, sier Flesjå.

At investorene ikke har beslutningsmyndighet i fotballen er rett og slett ikke riktig. Snarere er det et problem at de i flere klubber sitter med det meste av makten, mens årsmøtene og tilhengere med hjerte for klubben får stadig mindre å si.


3 ) Mer investormakt strider mot den internasjonale utviklingen

I Storbritannia må NFFs ønske om å gi mer makt til pengemakten fremstå som ganske absurd. Konkurstrusselen som henger over klubber som Portsmouth og Rangers er forårsaket av eiere som har sprøytet inn veldig mye penger, for så å trekke seg ut. På regjeringsnivå er det nå ønske om å lovfeste supporternes representasjon i klubbenes styrer, blant annet på bakgrunn av den delvis supporterstyrte klubben Swansea Citys suksess. Den lille klubben ligger i skrivende stund på ellevte plass i Premier League, og inspirerer britiske supportere til å kjempe for større innflytelse.

Selv UEFA anerkjenner nå at supporterne er grunnmuren i fotballen. Dette er i det nye regelverket fremhevet ved at alle europeiske toppklubber nå skal ha sin egen «supporterkoordinator» (SLO), et bindeledd mellom klubbene og supporterne. Skal Norge virkelig gå motsatt vei av resten av Europa og legge all sin energi i å stå med luen i hånden overfor de pengesterke?

Det må også stilles spørsmål om det faktisk er mer penger som først og fremst trengs i fotballen. Storklubber som Barcelona og Borussia Dortmund blir trukket frem som eksempler på verdien av langsiktig tenkning, egenutvikling av spillere og kontinuitet. Dortmund, som i dag leder Bundesliga, har 52 000 medlemmer som sitter på hovedmakten i klubben. I motsatt ende finner vi Rangers, en klubb som ved hjelp av økonomiske innsprøytninger fra sine eiere i sin tid kunne bruke 12 millioner pund på Tore Andre Flo og som nå altså er under administrasjon. Medlemsdemokrati viser seg å være den viktigste faktoren for å sikre stabilitet og langsiktighet – for stor pengemakt fremmer kortsiktige løsninger!


Hva bør gjøres?

Siden 2007 har publikumsnedgangen i Tippeligaen vært på 23%. Årsakene til dette er nok sammensatte, men norsk fotball trenger definitivt en fornyet tillit mellom klubbene og deres nærområder. NFF begynner i helt feil ende når de ønsker å tilfredsstille investorenes ønsker i enda større grad. Først og fremst burde norsk fotball jobbe for å sikre medlemmenes reelle makt over utviklingen, og sette det trofaste publikum i sentrum. NFF burde drøfte sammen med klubbene hvordan det lokale engasjementet for fotballen kan styrkes, og hvordan det kan aktivt jobbes for å involvere enda flere i klubbdemokratiet. Hva med et utvalg for det, Kjetil Siem?

På den andre siden ligger det også et stort ansvar på supporterne selv for å engasjere seg i sine klubber og aktivt jobbe for økt innflytelse. I Bergen jobbes det aktivt for å øke oppslutningen på SK Branns årsmøte, og å fremme viktige forslag til demokratisk diskusjon blant medlemmene. Veien til innflytelse i en medlemsstyrt klubb trenger ikke være lang, men det krever bevisste initiativ fra tilhengerne lokalt. I tillegg trengs det nasjonale pådrivere for økt medlemsmakt i norske toppklubber. På Norsk Supporterallianses årsmøte 24.februar ble det vedtatt en tydelig uttalelse om at paraplyorganisasjonen ønsker mer medlemsmakt og mindre investormakt i fotballen. Det er et svært viktig steg i rett retning!

For å gjenta meg selv: Norsk fotball skal være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind!

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 1

17.januar meldte TV2 at norske fotballinvestorer ønsker mer makt over klubbene. Det er ikke overraskende, men det er svært skuffende å høre at NFF åpner opp for å "anerkjenne investorers plass og dermed innflytelse," som generalsekretær Kjetil Siem med retorisk ullenhet sier det. Det manes herved til kamp om makten i fotballen.

Dette er saken:
* Per i dag kan det opprettes egne fotballselskaper som overtar hele eller deler av den kommersielle virksomheten til norske klubber, noe flere klubber har gjort. Dette er en måte å få inn større investeringsmidler i fotballen

* Klubben og fotballselskapet må inngå en standardisert samarbeidsavtale fra NFF som skal sikre at fotballens uavhengighet skal ivaretas

* Klubben og fotballselskapet skal være to ulike juridiske enheter med egne styrer. Klubbens styre, vedtekter og målsetninger skal velges av klubbens medlemmer på årsmøte. Klubben skal ha minst to representanter i fotballselskapets styre

* Klubben - altså den medlemsstyrte organisasjonen - skal i dagens regelverk ha all styring over det sportslige. Altså er idrettens kjerneaktivitet skjermet fra direkte innflytelse fra kommersielle aktører

* Nå ønsker altså investorene å endre systemet, slik at det blir ett styre for klubb og selskap. Saken kommer visstnok opp for Fotballtinget første helgen i mars

At investorene ønsker å bygge ned skillet mellom kommersielle interesser og klubbenes kjerneaktivitet er svært problematisk. Jeg frykter at en såkalt "mer fleksibel modell" innebærer tendenser mot en engelsk organisering, hvor vanlige medlemmer og supportere i verste fall har null innflytelse. I dagens regelverk er det ingen klare reguleringer på hvordan maktbalansen i fotballselskapene skal være, bortsett fra at det skal være to valgte klubbrepresentanter i styret. Det eneste som er klart, er at klubbene som enheter er 100% medlemsstyrte. Det vil si at vanlige mennesker med engasjement for sin lokale klubb kan velge hvem som helst til styre og komiteer med flertall på årsmøtet, slik det skjedde på Branns årsmøte i 2011.

Om en eventuell endring mot felles styre i klubb og fotballselskap ikke også innebærer en klokkeklar definisjon av hvordan maktbalansen i styret skal se ut, åpnes det for elitestyring og pengeinteressers dans i norsk fotball.

Den engelske velgjørermodellen
For oss som bryr oss om medlemsdemokrati i fotballen, er den engelske modellen et skrekkscenario. I stadig større grad ser vi klubber bli kjøpt opp av pengesterke menn med fritidsproblemer og ingen lokal tilknytning. Den engelske modellen har til tider skapt begeistring fordi den har tilført mye penger til spillerkjøp og -lønninger, men det blir stadig tydeligere at de langsiktige effektene har blitt katastrofale. Gjeldskrise, skyhøye billettpriser, synkende publikumsinteresse, og så videre. Flere supporterklubber - som AFC Wimbledon og FC United of Manchester som de mest kjente - har oppstått i protest mot utviklingen og maktkonsentrasjonen.

Et svært godt blogginnlegg på nettstedet Twohundredpercent viser et av hovedproblemene med den engelske velgjørermodellen: Det vilkårlige og enkeltpersonavhengige ved fåtallsstyring. Etter at Blackburn Rovers' store velgjører, stålmagnaten Jack Walker, døde i 2000, har klubben vært i et vakuum. Klubben er nå eid av Venky's, en indisk næringsmiddelprodusent! I 2010 ble trener Steve Kean midlertidig oppgradert til manager da Sam Allardyce fikk sparken. Den midlertidige stillingen ble imidlertid fornyet og kontraktsvilkårene forbedret i november 2011, selv om laget lå på sisteplass. Dette var Venky's egen beslutning. Dette har naturlig nok skapt svært mye sinne blant klubbens tilhengere. Forfatteren av innlegget understreker at dette er et eksempel på hvordan det kan gå når tilfeldige klubbeiere og pengefolk styrer det sportslige. Er det slik vi vil ha det i Norge?

Den tyske kooperativmodellen
Frem til slutten av 90-tallet var tyske klubber 100% medlemsstyrte. På grunn av et behov for større investeringsmidler i fotballen, ble det imidlertid opprettet en ordning med fotballselskaper, slik vi altså også har i Norge. Det er likevel et lovfestet prinsipp at medlemmene må eie 50% av fotballselskapene, pluss en stemme. Den såkalte 50+1-regelen sikrer at medlemmer og vanlige supportere alltid skal ha hovedmakten i Bundesliga, og den tyske kooperativmodellen blir av mange trukket frem som den beste i Europa for langsiktig utvikling. Modellen er basert på det grunnlaget som alltid vil være der: klubbenes tilhengere.

Tyske supportere er - typisk nok - velorganiserte og bruker sin makt til å sikre at fotballen organiseres på deres premisser. Med blant annet lave billettpriser og utstrakt involvering av tilhengerne, har tysk fotball stadig publikumsvekst, og fotballkamper er en folkefest med fulle tribuner og enorm stemning. "Inkludering" er i det hele tatt et nøkkelord: også handikappede har veldig gode vilkår på alle stadioner i Bundesliga. Økonomisk sett hadde Bundesligaklubbene i 2010 710 millioner pund i samlet gjeld; Manchester United alene hadde 716 millioner.

Sterke krefter i Tyskland vil nå avvikle 50+1-regelen, noe supporterne aksjonerer hardt mot. Supporterne ønsker en langsiktig utvikling av fotballen med vanlige folk i sentrum. Det ønsker jeg og!

Hvor går norsk fotball?
Når investorene nå ønsker mer makt i klubbene bør det være en rød klut foran ansiktet på vanlige mennesker med hjerte for fotball og idrett, ikke en mulighet for kortsiktige resultater. Et supporterinitiativ i Bergen jobber for større medlemsstyring i SK Brann, og det jobbes for at også supportere i andre klubber organiserer seg og jobber aktivt inn mot klubbenes årsmøter. Medlemsstyring er ikke bare moralsk bedre enn investormakt, det er også altså økonomisk fornuftig på lang sikt og gir dessuten bedre sportslige resultater, slik en populærundersøkelse i Soccer Issue viser.

Norsk fotball skal fortsatt være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind! Meld deg inn i din klubb, møt opp på årsmøtet og forslå at klubben din skal si nei til økt investormakt på Fotballtinget!


NB! Jon Nordbrekken i Vålerengen Invest Fotball AS sier det er tunggrodd og vanskelig å koordinere prosesser med to ulike styrer. NFFs retningslinjer per i dag oppfordrer klubb og selskap til å etablere samarbeidsforum på tvers av styrene. Om de kanskje 12 personene som er involvert i VIF-fotballens to styrer ikke greier å samarbeide, bør de kanskje først gå i seg selv og ikke rasere medlemsdemokratiet.