Fotballklubber er faktisk ikke bedrifter

Charlotte Myrbråten skriver i Dagsavisen at det er problematisk at Kjetil Siem omtaler fotballen som «industri» og «produkt». «Fotballen er ikke en bedrift», skriver hun, og påpeker en del problemer som oppstår når bedriftstenkningen får råde på et felt som tradisjonelt er tuftet på andre verdier. Dette kan jeg lett slutte meg til, men det er ikke bare verdiene og språkbruken som er ulike i fotballen og i næringslivet; også økonomistyringen viser seg å være svært annerledes.

Som jeg har skrevet om før, mener jeg av mange grunner det er en utfordring for norsk fotball at samarbeidende aksjeselskap og investorer i praksis overtar den totale styringen av fotballklubber. I utgangspunktet skaper den særnorske dualmodellen et vanskelig møte mellom toppstyring og medlemsdemokrati, men også et møte mellom forskjellige relasjoner mellom inntekter og suksess.

Dynamiske inntekter – fastlåste kostnader

Fotballøkonomien er altså et virkemiddel for å oppnå sportslig suksess, og sportslig suksess genererer større inntekter. Kostnadssiden er imidlertid ikke avhengig av sportslige resultater, noe som skaper en vesensforskjell mellom klubbenes inntekter og kostnader. Studier viser likevel at kostnadssiden i så godt som alle tilfeller øker underveis i budsjettperiodene når inntektene ukalkulert øker. Sportslig suksess skaper dermed ikke bare økte inntekter, men også økte kostnader. Dette er mest av alt et resultat av et forventningspress som er unikt for idretten: indre og ytre forventning om å øke investeringer for å oppnå mer suksess.

Forskningen viser også at problemene oppstår når den sportslige suksessen er kortvarig, noe som er regelen snarere enn unntaket i norsk fotball. Mens inntektene fort går ned, er det svært vanskelig å kjapt kutte høye kostnader som er drevet opp under en kort sportslig opptur.

Den svenske bloggen Den osynliga handen viser at graden av konkurransejevnhet i ligaer økes når pengepremiene for sportslige resultater går opp. Dette er i motstrid til hva man kanskje skulle tenke seg. I et bedriftsmarked kunne en forvente at bonusinntekter som følge av gode resultater kunne gi langsiktige fortrinn som følge av investeringer. I fotballen ser det derimot ut til å være langt mindre stabilt forhold mellom investeringer og langsiktige resultater. Kan det faktisk være slik at økte inntekter kan gjøre det vanskeligere å prestere over tid?

En rar økonomi

Kristof Vogel – som også står bak Den osynliga handen - skriver i en annen artikkel at det i de store ligaene, hvor flere lag deltar i den ekstremt lukrative Mesterligaen, er 75% samsvar mellom personalkostnader og sportslig suksess. I Allsvenskan er samsvaret bare knappe 25%. Svensk fotball er ekstremt uforutsigbar, og ting tyder på at norsk fotball ligger et sted imellom disse punktene. Strømsgodsets suksess i 2012-sesongen viser uansett at suksess fortsatt kan oppnås uten store personalkostnader. Ildprøven står om de faktisk vinner serien: Vil de fortsette sin edruelige kostnadsstyring, eller vil også Godset gi etter for fristelsen det er å binde seg opp i kostnader som ikke reduseres i takt med de sportslige resultatene?

Med mindre inntektsforskjellene blir veldig store, er det med andre ord langt mindre samsvar mellom økte inntekter, investeringer og suksess i fotball enn hva man normalt skulle tro. Snarere ser regelen ut til å være at klubbene bare binder seg til langsiktige kostnader de ikke greier å håndtere når inntektene svinger andre veien.

Idretten er rar. Desto flere grunner er det til å frikoble tenkningen og retorikken rundt den fra næringslivslogikken. Ikke minst gir det grunn til å stille seg kritisk når investorer og næringslivsfolk uten inngående kunnskap om idrettens egenart på egen hånd overtar styringen over klubbene. Den norske dualmodellen skal i teorien sikre en balanse mellom idrettsverdier og brei medlemsstyring på den ene siden, og kapital på den andre. 


Når den andre verdenens logikk spiser seg stadig lengre innpå den første, er det ikke bare et demokratisk og prinsipielt, men også potensielt et økonomisk, problem. Idrettsøkonomi bør i langt større grad etableres som et selvstendig felt hvor alle vet at næringslivsbakgrunn ikke gir tilstrekkelig kompetanse. Idrettsøkonomien er ikke bare annerledes enn "realøkonomien"; den er også - om man skal tro Soccer Issue - bedre!

NB! Under den kommende medieavtalen vil sannsynligvis 50% av klubbenes andel av inntektene fordeles ut fra sportslige resultater, mot 25% i dag. I teorien vil det altså skape en enda jevnere og mer uforutsigbar serie.


NB 2! Vil også anbefale sterkt å lese Den osynliga handens siste blogg om "rike onkler", risikoinvesteringer og Financial Fair Play.

Gjør noe med det!

Artikkel trykket i fanzinen "En fot i virkeligheten" april 2012:

Sportsklubben Brann er og skal være styrt av vanlige medlemmer. Det er derfor på tide at den bergenske sytingen byttes ut med et direkte engasjement i styringen av klubben.

En viktig del av den bergenske identiteten er knyttet til å elske og hate Sportsklubben Brann. Det litt forunderlige forholdet mellom klubben og byens innbyggere kommer ikke minst frem i typiske samtaler i familiebesøket, på jobben eller på internett når det går dårlig: «De kan aldri lykkes så lenge den der gjengen styrer klubben!» «De der jævla Brann, altså. Skjønner de ingenting?» Men hvem er egentlig «de» vi liker å passivt syte over? «VI é Brann!», synges det på hver kamp, og det er faktisk mer riktig enn de fleste er bevisste på. Slik er det ikke alle steder.

Avmektige supportere

Britiske FA har den siste tiden spilt fallitt overfor den frie pengemakten i kampen om fotballens sjel. I praksis har de sagt at forbundet ikke kan/vil innføre reformer for å blant annet øke supporternes rettmessige makt i klubbene, til enorm frustrasjon for de rundt 140 «supporters' trusts» som jobber for en mer demokratisk og åpen styring av sine klubber. Manchester United Supporters Trust har nesten 180 000 medlemmer som jobber «toward a future where United's owners have the same priorities as its fans». Det betyr blant annet at de ikke aksepterer at Glazer-familien lesser sin gjeld på klubben og har tappet ut nesten en halv milliard pund av den siden 2005. DE har god grunn til å syte.

Her hjemme på berget er også flere klubber i praksis styrt av et fåtall med mye penger. I kriserammede Stabæk, blant flere, er det aksjeselskapet som gjør de sportslige prioriteringene, ofte på tvers av klubbens interesser. Samtidig har Kjell Chr. Ulrichsen – klubbens tidligere storinvestor og «snille onkel» - snudd seg mot klubben og kastet dem ut av Telenor Arena. Stabæk-saken har klare likheter med historien om Lyn, som ikke greide å skaffe finanser til å dekke sine skyhøye kostnader da den allmektige investoren Atle Brynestad trakk seg ut. Klubben gikk som kjent konkurs og rykket ned til 4.divisjon.

Historien gjentar seg altfor ofte når makten i klubbene ligger hos få personer. De som taper mest på det er de engasjerte, men avmektige supporterne. DE har god grunn til å syte.

Ett medlem – én stemme

Brann er derimot 100% eid av sine medlemmer, noe som vil si at alle med kr 400,- tilgjengelig kan være med og styre klubben på lik linje med alle andre. Hvem som helst kan legge frem forslag for årsmøtet, stemme over dem, kaste styret, og til og med bli med i styret selv om man greier å overbevise de andre medlemmene om at det er rett. Er man misfornøyd med styringen av klubben uten å være et aktivt medlem, er det med andre ord liten grunn til å syte over annet enn egen passivitet.

Supporterinitiativet i Bergen har uten andre midler enn litt tid de siste par årene jobbet for å gjøre endringer i hvordan klubben styres og hvem som styrer den. Det har blant annet ført til at SK Brann har to «supporterrepresentanter» i styret, at navnet «Brann Stadion» ikke kan selges uten medlemmenes godkjenning, og at billettene på Stadion denne sesongen har langt mer differensierte og sosiale priser. På årets årsmøte ble det også vedtatt at Brann skulle aktivt støtte tre forslag på NFFs Fotballting som representerte det brede publikums interesser.

Media har brukt det tabloide begrepet «supporterkupp» om de endringene som har skjedd de siste årene. Sannheten er at dette er demokrati i sin enkleste og beste form: viktige saker blir løftet frem til åpen diskusjon, før flertallet av medlemmene stemmer over de forslagene eller kandidatene som har blitt fremmet. Saker som tidligere har blitt avgjort i korridorer og i mindre møter har blitt løftet frem for årsmøtet, hvor alle kan være med og avgjøre hva klubben skal jobbe for videre.

En klubb for og av vanlige folk

Det er et mål at enda flere engasjerer seg i det aktive arbeidet for å utvikle Brann videre i en retning som er langsiktig og som skaper tillit mellom klubben og byen. Etter flere år med størst fokus på ostepop, dusjsåpe og utvikling av «Nordens beste kampprodukt», har klubben det siste året vist en helt ny vilje og evne til å bygge et fornyet engasjement blant sitt trofaste tilhengere. Mye positivt har skjedd; Gode sportslige og økonomiske resultater har selvsagt hjulpet til å skape tro på klubben, men kanskje like viktig er det at Brann har ønsket å kommunisere med sitt publikum og involvere flere i klubbens sentrale beslutninger.

For at klubben skal fortsette i rett retning, og for å sikre større åpenhet og medbestemmelse for vanlige supportere, er vi helt avhengig av en kritisk og engasjert medlemsmasse. Ukritiske og naive tilhengere blir av flere nå trukket frem som en av grunnene til at Fredrikstad nesten har gått konkurs. Få kan beskylde bergensere for å være naive i sitt forhold til Brann, men problemet er at «kritikk» i for stor grad har blitt forvekslet med «syt» på ulike uforpliktende arenaer. Dette gjenspeiler seg i en undersøkelse fra 2009 som viser at bare 12% av Brann-medlemmene er medlemmer for å få fremme forslag og stemme på årsmøtet. Det er et altfor lavt tall. Sytingen er passiv, kritikken må alltid være aktiv.

Hva bør gjøres?

Et minimum for alle Brann-supportere med meninger om hvordan klubben bør være, er å melde seg inn i klubben og stille på årsmøtet – klubbens høyeste organ – én gang i året. Send også inn forslag du brenner for til årsmøtet, og få frem viktige diskusjoner om hvordan fremtiden for klubben skal være.

Klubben har nå tatt initiativ til medlemsmøter. Det er veldig bra, men det krever også at medlemmene som eier klubben faktisk er med i utformingen av fremtiden for klubben og tar aktivt del i beslutningene. RBK gjennomførte fem medlemsmøter i 2011, mens tyske klubber har opp mot 50. Medlems-møter bør være fremtiden også for SK Brann.

«Vi é Brann!»: Ja, det er vi, og makten er vår. Sytingens tid er over – Bli med på byggingen av folkeklubben Brann! 

Fotballdemokrati under press

Innlegg trykket i Dagbladet 2.mars 2012.

NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som kan sikre demokratiet i norsk toppfotball nå er medlemmene selv.

Når klubbledere fra hele landet denne helgen samles på Fotballtinget, står en av de viktigste sakene for norsk toppfotball akkurat nå, nemlig fremtiden for medlemsdemokratiet, ikke på dagsorden. NFF ønsker å gi investorene mer makt over klubbene, og ønsker tydeligvis å kjøre den prosessen uten godkjenning fra fotballens øverste organ. Det bør bekymre alle som er glad i norsk fotball.

Å gi de pengesterke mer makt er å begynne i helt feil ende. Medlemsdemokratiet er en grunnstein i norsk idrett, og årsmøtet skal være klubbenes viktigste arena. Regelverket skal sikre at alle sportslige beslutninger blir tatt av klubbenes valgte styrer. Opprettelsen av samarbeidsavtaler mellom klubber og aksjeselskap har imidlertid satt disse prinsippene under press de siste årene.

NTF-direktør Niels Røine innrømmer overfor fotballbladet Josimar at mange avgjørelser blir tatt av investorene i AS-ene og ikke av klubbstyrene. Randi Flesjå, tidligere styremedlem i FK Haugesund, sier at alle de sportslige prioriteringene nå gjøres av AS-et. «Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet,» sier hun.

Det er altså ikke rett, som Kjetil Siem forutsetter, at investorene ikke har innflytelse på beslutningene. Tvert imot er det fotballens ryggrad, medlemmene og det trofaste publikum, som mister reell makt.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner deler min bekymring for at norsk fotball i det stille beveger seg i retning av en modell hvor et lite fåtall med penger styrer utviklingen. Det ropes varsko fra flere hold, og alle i fotballbevegelsen bør aktivt ta stilling: Er det virkelig dit vi vil?

Norsk fotball burde heller se til Tyskland, hvor Bundesligaens tilskuertall øker hvert år samtidig som ligaen gikk med nesten 53 millioner euro i overskudd forrige sesong. Tysk fotballs suksess er tuftet på lovfestet medlemsstyring. Forretningsmodellen setter publikum i sentrum for utviklingen og forsterker klubbenes tilknytning til lokalsamfunnet.

Reelt fotballdemokrati er med andre ord ikke bare et viktig prinsipp, men kan også være et viktig virkemiddel for å gjenreise begeistringen for fotballen i det norske folk. Norske supportere mobiliserer nå lokalt og nasjonalt for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i toppfotballen. Jeg håper også norske klubbledere er mer opptatt av demokratiets fremtid enn hva NFFs sentralledelse er, og tar opp debatten på Fotballtinget.

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 3

Denne uken har det vært en rekke medieoppslag om norske supporteres initiativ for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i norsk toppfotball, og dermed aktive motstand mot NFFs ambisjoner om å gi investorene større makt. Det er godt å se at flere viktige stemmer har støttet arbeidet. Både Gunnar Martin Kjenner og partiet SV støtter supporternes sak, og Josimar tar på lederplass til orde for innføring av en såkalt 50+1-regel i Norge for å sikre at medlemmene har flertall når klubber oppretter samarbeid med investorer og selskap. Fotballbladet skriver: "Og blir dette for demokratisk for investorene, er det ingen katastrofe. For aldri har det vært mer penger i fotball-Norge, ikke på 20 år har vi prestert dårligere."

Kjetil Siem prøver overfor Dagsavisen å skille mellom begrepene "makt" og "innflytelse", uten at det på noen måte skulle være klart hva som er forskjellen. Han argumenterer også med at det er flere fotballinvestorer som har et hjerte for sin klubb. Det er sikkert rett, men en avsporing av debatten. Debatten om fotballdemokratiet handler ikke om hva som er den enkeltes intensjoner eller følelser, men om følgende to spørsmål: Hvordan ønsker vi som fellesskap at fotballen og idretten skal være? Og hva er de mest fornuftige løsningene for å sikre langsiktig utvikling?

Jeg ønsker altså at fotballen skal være medlemsstyrt, og at NFF og toppklubbne de neste årene i samarbeid med sine supportere og medlemmer jobber aktivt for å styrke demokratiet. Jeg skal her gi noen få blant mange argumenter for hvorfor et styrket medlemsdemokrati er fremtiden for norsk fotball, basert på fotballens hovedutfordringer og på endringer i internasjonal fotballøkonomi og -regelverk.

1) For å styrke omdømmet og publikumsoppslutningen
Fjorårssesongen var preget av flere skandaler i forbindelse med overganger og skattesnusk, samtidig som publikumsnedgangen har vært på 23% sammenlignet med 07-sesongen. For å gjenreise tilliten mellom toppfotballen og det norske folk, er klubbene avhengige av å faktisk involvere de som følger lagene i tykt og tynt og drive sin virksomhet på sine mest trofaste og stabile støttespilleres premisser. Men for at denne tillitsbyggingen skal være troverdig og holde over tid, må vanlige folk ha mulighet for reell makt over klubbenes drift og strategiske avgjørelser.

I klubber som Brann og Rosenborg har medlemmene egentlig all makt i dag, men medlemmenes reelle makt over de viktigste prioriteringene er i flere andre klubber tilnærmet lik null ettersom AS-ene tar avgjørelsene. Dette strider helt klart med dagens regelverk, men den utvanningen av demokratiet som vi ser i praksis viser at det må gjøres grep for å lovfeste medlemmenes makt mye bedre. Slike grep ville være et tydelig signal til fotballens grunnmur - det folkelige engasjementet - om at klubbene bryr seg om sine nærmiljø. Og ja, jeg nevner det igjen: Den lovfestede medlemsstyringen og den publikumsbaserte forretningsmodellen er de strukturelle årsakene til at Bundesliga nå viser seg å være europeisk fotballs store suksesshistorie.

2) For å tilpasse seg Financial Fair Play-reglementet (FFP)
FIFAs nye FFP-reglement skal hindre økonomisk doping i fotballen i fremtiden, og er blant de viktigste (og mest positive) endringene i internasjonal fotball på veldig lenge. Blant annet skal reglementet sikre at klubber ikke bruker mer penger enn de tjener på sin vanlige drift. Det vil si at store underskudd ikke lenger kan dekkes opp ved hjelp av tilskudd fra rike eiere eller investorer, slik vi har sett har blitt mer og mer vanlig.

I praksis betyr dette at klubbene MÅ basere sin virksomhet og økonomi i større grad på sine nærmiljøer og sitt publikum. Medlemsstyrte klubber med stor lokal tillit og en publikumsbasert økonomi vil ha store fortrinn når disse reguleringene slår inn for fullt om noen få år.

3) For å styrke den økonomiske kontrollen
Ross Dunbar i STV mener den tyske medlemsstyrte modellen er fremtiden for skotsk Premier League etter at Ranger i praksis er konkurs som resultat av villstyring fra sine enerådende eiere. Kommentatoren trekker blant annet frem eksempelet Schalke 04 - som har over 120 000 medlemmer - som har i sine lover at alle investeringer over £ 300.000 må godkjennes av et bredt sammensatt "overstyre" som fungerer i tillegg til et vanlig styre som har ansvar for den daglige driften. Tidligere manager Felix Magath ønsket å fjerne denne regelen for å selv få mer handlingsrom til spillerkjøp uten å måtte drøfte dette med styret. For å få dette til måtte han drøfte saken med klubbens medlemmer, som stemte det ned. Altfor mange økonomiske feilgrep blir gjort fordi et lite mindretall lar seg lokke til å hoppe på kortsiktige løsninger. Brei medlemsstyring kan altså være et viktig virkemiddel for å hindre uvettige investeringer ettersom flere stemmer kommer frem og flere blir ansvarliggjort for de beslutningene som blir tatt.

Det er ikke tilfeldig at Bundesliga forrige sesong omsatte for nesten 2 mrd euro og gikk med 52,5 millioner euro i overskudd. Et sterkt medlemsdemokrati styrker ansvarligheten og den økonomiske styringen.

4) For bedre resultater
I de ligaene hvor det eksisterer både medlemseide og individuelt eide klubber, viser statistikken at det er de klubbene som styres av mange som gjør det best også på banen. Ifølge den glitrende siden Soccer Issue tar engelske klubber i snitt 1,4 poeng per kamp, mens de supportereide klubbene tar 1,65. I Østerrike er tilsvarende tall 1,36 og 1,8. Dette er kanskje ikke et veldig godt grunnlag for å konstatere at medlemsstyring gir bedre sportslige resultater. Men det er i alle fall ingen motsetning mellom demokratisk styring og resultater når vi vet at Barcelona og Real Madrid er medlemsklubber. I tillegg er lille Swansea City et nytt eksempel på en supporterbasert klubb som gjør det godt i Premier League.


På første dag av Fotballtinget på Lillestrøm talte Per Flood for at NFF burde opprette "fotballens økokrim" for å hindre flere skandaler som vi har sett i norsk fotball det siste året. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men for å styrke fotballen over tid bør det tas grep for å sikre klubbenes egen styring, kontroll og gjennomsiktighet. Et sterkt, lovbeskyttet og reelt klubbdemokrati med engasjerte medlemmer vil være det viktigste grunnlaget for å sikre en sunn og langsiktig utvikling.