Fotballdemokrati under press

Innlegg trykket i Dagbladet 2.mars 2012.

NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som kan sikre demokratiet i norsk toppfotball nå er medlemmene selv.

Når klubbledere fra hele landet denne helgen samles på Fotballtinget, står en av de viktigste sakene for norsk toppfotball akkurat nå, nemlig fremtiden for medlemsdemokratiet, ikke på dagsorden. NFF ønsker å gi investorene mer makt over klubbene, og ønsker tydeligvis å kjøre den prosessen uten godkjenning fra fotballens øverste organ. Det bør bekymre alle som er glad i norsk fotball.

Å gi de pengesterke mer makt er å begynne i helt feil ende. Medlemsdemokratiet er en grunnstein i norsk idrett, og årsmøtet skal være klubbenes viktigste arena. Regelverket skal sikre at alle sportslige beslutninger blir tatt av klubbenes valgte styrer. Opprettelsen av samarbeidsavtaler mellom klubber og aksjeselskap har imidlertid satt disse prinsippene under press de siste årene.

NTF-direktør Niels Røine innrømmer overfor fotballbladet Josimar at mange avgjørelser blir tatt av investorene i AS-ene og ikke av klubbstyrene. Randi Flesjå, tidligere styremedlem i FK Haugesund, sier at alle de sportslige prioriteringene nå gjøres av AS-et. «Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet,» sier hun.

Det er altså ikke rett, som Kjetil Siem forutsetter, at investorene ikke har innflytelse på beslutningene. Tvert imot er det fotballens ryggrad, medlemmene og det trofaste publikum, som mister reell makt.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner deler min bekymring for at norsk fotball i det stille beveger seg i retning av en modell hvor et lite fåtall med penger styrer utviklingen. Det ropes varsko fra flere hold, og alle i fotballbevegelsen bør aktivt ta stilling: Er det virkelig dit vi vil?

Norsk fotball burde heller se til Tyskland, hvor Bundesligaens tilskuertall øker hvert år samtidig som ligaen gikk med nesten 53 millioner euro i overskudd forrige sesong. Tysk fotballs suksess er tuftet på lovfestet medlemsstyring. Forretningsmodellen setter publikum i sentrum for utviklingen og forsterker klubbenes tilknytning til lokalsamfunnet.

Reelt fotballdemokrati er med andre ord ikke bare et viktig prinsipp, men kan også være et viktig virkemiddel for å gjenreise begeistringen for fotballen i det norske folk. Norske supportere mobiliserer nå lokalt og nasjonalt for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i toppfotballen. Jeg håper også norske klubbledere er mer opptatt av demokratiets fremtid enn hva NFFs sentralledelse er, og tar opp debatten på Fotballtinget.

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 3

Denne uken har det vært en rekke medieoppslag om norske supporteres initiativ for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i norsk toppfotball, og dermed aktive motstand mot NFFs ambisjoner om å gi investorene større makt. Det er godt å se at flere viktige stemmer har støttet arbeidet. Både Gunnar Martin Kjenner og partiet SV støtter supporternes sak, og Josimar tar på lederplass til orde for innføring av en såkalt 50+1-regel i Norge for å sikre at medlemmene har flertall når klubber oppretter samarbeid med investorer og selskap. Fotballbladet skriver: "Og blir dette for demokratisk for investorene, er det ingen katastrofe. For aldri har det vært mer penger i fotball-Norge, ikke på 20 år har vi prestert dårligere."

Kjetil Siem prøver overfor Dagsavisen å skille mellom begrepene "makt" og "innflytelse", uten at det på noen måte skulle være klart hva som er forskjellen. Han argumenterer også med at det er flere fotballinvestorer som har et hjerte for sin klubb. Det er sikkert rett, men en avsporing av debatten. Debatten om fotballdemokratiet handler ikke om hva som er den enkeltes intensjoner eller følelser, men om følgende to spørsmål: Hvordan ønsker vi som fellesskap at fotballen og idretten skal være? Og hva er de mest fornuftige løsningene for å sikre langsiktig utvikling?

Jeg ønsker altså at fotballen skal være medlemsstyrt, og at NFF og toppklubbne de neste årene i samarbeid med sine supportere og medlemmer jobber aktivt for å styrke demokratiet. Jeg skal her gi noen få blant mange argumenter for hvorfor et styrket medlemsdemokrati er fremtiden for norsk fotball, basert på fotballens hovedutfordringer og på endringer i internasjonal fotballøkonomi og -regelverk.

1) For å styrke omdømmet og publikumsoppslutningen
Fjorårssesongen var preget av flere skandaler i forbindelse med overganger og skattesnusk, samtidig som publikumsnedgangen har vært på 23% sammenlignet med 07-sesongen. For å gjenreise tilliten mellom toppfotballen og det norske folk, er klubbene avhengige av å faktisk involvere de som følger lagene i tykt og tynt og drive sin virksomhet på sine mest trofaste og stabile støttespilleres premisser. Men for at denne tillitsbyggingen skal være troverdig og holde over tid, må vanlige folk ha mulighet for reell makt over klubbenes drift og strategiske avgjørelser.

I klubber som Brann og Rosenborg har medlemmene egentlig all makt i dag, men medlemmenes reelle makt over de viktigste prioriteringene er i flere andre klubber tilnærmet lik null ettersom AS-ene tar avgjørelsene. Dette strider helt klart med dagens regelverk, men den utvanningen av demokratiet som vi ser i praksis viser at det må gjøres grep for å lovfeste medlemmenes makt mye bedre. Slike grep ville være et tydelig signal til fotballens grunnmur - det folkelige engasjementet - om at klubbene bryr seg om sine nærmiljø. Og ja, jeg nevner det igjen: Den lovfestede medlemsstyringen og den publikumsbaserte forretningsmodellen er de strukturelle årsakene til at Bundesliga nå viser seg å være europeisk fotballs store suksesshistorie.

2) For å tilpasse seg Financial Fair Play-reglementet (FFP)
FIFAs nye FFP-reglement skal hindre økonomisk doping i fotballen i fremtiden, og er blant de viktigste (og mest positive) endringene i internasjonal fotball på veldig lenge. Blant annet skal reglementet sikre at klubber ikke bruker mer penger enn de tjener på sin vanlige drift. Det vil si at store underskudd ikke lenger kan dekkes opp ved hjelp av tilskudd fra rike eiere eller investorer, slik vi har sett har blitt mer og mer vanlig.

I praksis betyr dette at klubbene MÅ basere sin virksomhet og økonomi i større grad på sine nærmiljøer og sitt publikum. Medlemsstyrte klubber med stor lokal tillit og en publikumsbasert økonomi vil ha store fortrinn når disse reguleringene slår inn for fullt om noen få år.

3) For å styrke den økonomiske kontrollen
Ross Dunbar i STV mener den tyske medlemsstyrte modellen er fremtiden for skotsk Premier League etter at Ranger i praksis er konkurs som resultat av villstyring fra sine enerådende eiere. Kommentatoren trekker blant annet frem eksempelet Schalke 04 - som har over 120 000 medlemmer - som har i sine lover at alle investeringer over £ 300.000 må godkjennes av et bredt sammensatt "overstyre" som fungerer i tillegg til et vanlig styre som har ansvar for den daglige driften. Tidligere manager Felix Magath ønsket å fjerne denne regelen for å selv få mer handlingsrom til spillerkjøp uten å måtte drøfte dette med styret. For å få dette til måtte han drøfte saken med klubbens medlemmer, som stemte det ned. Altfor mange økonomiske feilgrep blir gjort fordi et lite mindretall lar seg lokke til å hoppe på kortsiktige løsninger. Brei medlemsstyring kan altså være et viktig virkemiddel for å hindre uvettige investeringer ettersom flere stemmer kommer frem og flere blir ansvarliggjort for de beslutningene som blir tatt.

Det er ikke tilfeldig at Bundesliga forrige sesong omsatte for nesten 2 mrd euro og gikk med 52,5 millioner euro i overskudd. Et sterkt medlemsdemokrati styrker ansvarligheten og den økonomiske styringen.

4) For bedre resultater
I de ligaene hvor det eksisterer både medlemseide og individuelt eide klubber, viser statistikken at det er de klubbene som styres av mange som gjør det best også på banen. Ifølge den glitrende siden Soccer Issue tar engelske klubber i snitt 1,4 poeng per kamp, mens de supportereide klubbene tar 1,65. I Østerrike er tilsvarende tall 1,36 og 1,8. Dette er kanskje ikke et veldig godt grunnlag for å konstatere at medlemsstyring gir bedre sportslige resultater. Men det er i alle fall ingen motsetning mellom demokratisk styring og resultater når vi vet at Barcelona og Real Madrid er medlemsklubber. I tillegg er lille Swansea City et nytt eksempel på en supporterbasert klubb som gjør det godt i Premier League.


På første dag av Fotballtinget på Lillestrøm talte Per Flood for at NFF burde opprette "fotballens økokrim" for å hindre flere skandaler som vi har sett i norsk fotball det siste året. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men for å styrke fotballen over tid bør det tas grep for å sikre klubbenes egen styring, kontroll og gjennomsiktighet. Et sterkt, lovbeskyttet og reelt klubbdemokrati med engasjerte medlemmer vil være det viktigste grunnlaget for å sikre en sunn og langsiktig utvikling.

Pengemakt og folkemakt i fotballen – Del 2

«Står fotballdemokratiet for fall?» spør Josimar #2 2012. Jeg svarer: NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som nå kan garantere for langsiktig utvikling er supporterne selv. Indignér dere, godtfolk!

Det glitrende fotballmagasinet Josimar tar i en av sine nye artikler utgangspunkt i problemstillingene i Del 1 av denne bloggserien. I artikkelen deler idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner min bekymring for at norsk toppfotball i det stille beveger seg mot en engelsk modell, hvor et lite fåtall med mye penger styrer utviklingen. Generalsekretær i NFF, Kjetil Siem, avslører til og med at forbundet vurderer å gi investorene mer makt over klubbene uten å drøfte dette på Fotballtinget 2.-4.mars. Altså er situasjonen mer dramatisk enn jeg trodde da første del ble skrevet.

Kjetil Siem sier til Josimar at et utvalg skal drøfte hvordan investorer kan få være mer delaktige i klubbenes beslutningsorganer. Oppgaven er å «analysere situasjonen og finne ut hva som er investorenes behov når det gjelder innflytelse eller medbestemmelse». Hvorfor bør dette gi god grunn til bekymring for alle som er glad i fotball? Jeg skal ta for meg tre punkter.

1 ) Problemstillingen skal ikke opp til demokratisk diskusjon

Da denne problemstillingen først dukket opp på TV2, tok jeg det for gitt at dette ville bli en diskusjon for Fotballtinget, og dermed en diskusjon norske klubbledere kunne delta i. Dette stemmer altså ikke. Forholdet mellom klubber og fotballselskaper (AS-er) er nemlig regulert gjennom retningslinjer som Forbundsstyret selv kan endre, uten Fotballtingets velsignelse. Det er et problem i seg selv at endring av maktfordeling i klubbene ikke blir gjenstand for demokratisk diskusjon. Situasjonen er altså at et lite fåtall skal ta en eventuell beslutning om å fordele fotballmakten på færre hender. Det reiser seg dermed flere spørsmål: Svikter NFF sine demokratiske tradisjoner? Og kan konklusjonen fra utvalgets utredning være så kontroversiell at den ikke kan diskuteres åpent?

En av diskusjonene på Fotballtinget går på om Forbundsstyret skal kunne ta flere beslutninger på egen hånd uten godkjenning av fotballens øverste organ i fremtiden. Om Forbundsstyret allerede i dag kan ta så sentrale beslutninger, er det sterk grunn for klubbene å gå mot dette.


2 ) Investorene har for mye makt allerede i dag

Siem forutsetter at fotballinvestorene ikke har innflytelse over de viktige beslutningene slik situasjonen er i dag. Dette er en feilslutning. I Josimar #1 2012 viser Lars Johnsen hvordan investorene i Stabæk Fotball AS har styrt kjøp og salg av spillere og tatt sportslige avgjørelser som strider med klubbens interesser. Mye tyder også på at Pall Gunnarson-skandalen var drevet frem av AS-et. Også tidligere har bladet avslørt grove overtramp i Stabæk, hvor AS-et har tatt sportslige avgjørelser, selv om regelverket er krystallklart på at dette ikke er lov.

I det nye nummeret av bladet kommer det frem at NTF-direktør Niels Røine innrømmer at mange avgjørelser tas i AS-ene, og ikke i klubbstyrene. Fredrikstad Blads Erik André Pedersen har nylig gitt en god analyse av FFK Sport AS sin manglende åpenhet og klubbens interne systemsvikt i forbindelse med den økonomiske krisen i Plankebyen. Grenselinjene mellom mellom klubb og AS blir stadig flyttet på; denne uklarheten og forskyvingen er det demokratiet som taper på.

Randi Flesjå satt tidligere i styret til FK Haugesund, men opplevde at det skjedde store forskyvinger i maktfordelingen etter sin styreperiode.

- Før var det et «must» for mannen i gaten å være med på årsmøtet der alle de viktigste beslutningene ble tatt. Etter at AS-et ble opprettet betyr ikke årsmøtene noen ting lenger, og klubbstyret har bare innflytelse over administrative spørsmål, sier FKH-patrioten og påpeker at årsmøtene nå bare har blitt informasjonsmøter for de mest hardbarkede.

NIFs regelverk og NFFs retningslinjer skal i prinsippet sikre at de sportslige beslutningene – altså klubbens kjerneaktivitet – blir tatt av det valgte klubbstyret. I praksis viser det seg ofte å være annerledes.

- Sporten ble skilt ut fra styrets ansvarsområder i FKH, nå blir alle sportslige prioriteringer tatt av AS-et. Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet, sier Flesjå.

At investorene ikke har beslutningsmyndighet i fotballen er rett og slett ikke riktig. Snarere er det et problem at de i flere klubber sitter med det meste av makten, mens årsmøtene og tilhengere med hjerte for klubben får stadig mindre å si.


3 ) Mer investormakt strider mot den internasjonale utviklingen

I Storbritannia må NFFs ønske om å gi mer makt til pengemakten fremstå som ganske absurd. Konkurstrusselen som henger over klubber som Portsmouth og Rangers er forårsaket av eiere som har sprøytet inn veldig mye penger, for så å trekke seg ut. På regjeringsnivå er det nå ønske om å lovfeste supporternes representasjon i klubbenes styrer, blant annet på bakgrunn av den delvis supporterstyrte klubben Swansea Citys suksess. Den lille klubben ligger i skrivende stund på ellevte plass i Premier League, og inspirerer britiske supportere til å kjempe for større innflytelse.

Selv UEFA anerkjenner nå at supporterne er grunnmuren i fotballen. Dette er i det nye regelverket fremhevet ved at alle europeiske toppklubber nå skal ha sin egen «supporterkoordinator» (SLO), et bindeledd mellom klubbene og supporterne. Skal Norge virkelig gå motsatt vei av resten av Europa og legge all sin energi i å stå med luen i hånden overfor de pengesterke?

Det må også stilles spørsmål om det faktisk er mer penger som først og fremst trengs i fotballen. Storklubber som Barcelona og Borussia Dortmund blir trukket frem som eksempler på verdien av langsiktig tenkning, egenutvikling av spillere og kontinuitet. Dortmund, som i dag leder Bundesliga, har 52 000 medlemmer som sitter på hovedmakten i klubben. I motsatt ende finner vi Rangers, en klubb som ved hjelp av økonomiske innsprøytninger fra sine eiere i sin tid kunne bruke 12 millioner pund på Tore Andre Flo og som nå altså er under administrasjon. Medlemsdemokrati viser seg å være den viktigste faktoren for å sikre stabilitet og langsiktighet – for stor pengemakt fremmer kortsiktige løsninger!


Hva bør gjøres?

Siden 2007 har publikumsnedgangen i Tippeligaen vært på 23%. Årsakene til dette er nok sammensatte, men norsk fotball trenger definitivt en fornyet tillit mellom klubbene og deres nærområder. NFF begynner i helt feil ende når de ønsker å tilfredsstille investorenes ønsker i enda større grad. Først og fremst burde norsk fotball jobbe for å sikre medlemmenes reelle makt over utviklingen, og sette det trofaste publikum i sentrum. NFF burde drøfte sammen med klubbene hvordan det lokale engasjementet for fotballen kan styrkes, og hvordan det kan aktivt jobbes for å involvere enda flere i klubbdemokratiet. Hva med et utvalg for det, Kjetil Siem?

På den andre siden ligger det også et stort ansvar på supporterne selv for å engasjere seg i sine klubber og aktivt jobbe for økt innflytelse. I Bergen jobbes det aktivt for å øke oppslutningen på SK Branns årsmøte, og å fremme viktige forslag til demokratisk diskusjon blant medlemmene. Veien til innflytelse i en medlemsstyrt klubb trenger ikke være lang, men det krever bevisste initiativ fra tilhengerne lokalt. I tillegg trengs det nasjonale pådrivere for økt medlemsmakt i norske toppklubber. På Norsk Supporterallianses årsmøte 24.februar ble det vedtatt en tydelig uttalelse om at paraplyorganisasjonen ønsker mer medlemsmakt og mindre investormakt i fotballen. Det er et svært viktig steg i rett retning!

For å gjenta meg selv: Norsk fotball skal være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind!

Utbygging, utvikling og demokrati

Gjesteskribent, trykt i Bygdanytt 7.februar 2012:

Entreprenørane Optimera og Block Watne ønsker å bygge ut 1500 nye bustader i Vårheia mellom Indre Arna og Kvamme, og Byrådet har nylig vedtatt å gå vidare med prosjektet. I kunngjeringa på Bergen Kommune sine heimesider inviterer dei folk til å sende innspel og tilbakemeldingar, slik dei er lovpålagt å gjere. Men kva ønsker kommunen og utbyggarane å gjere for å involvere folk i Arna til reell diskusjon om prosjektet?

Eg er einig med Martin Hirth, som i BN 3.februar skriv at Arna bør ta del i den venta veksten i Bergen. Men eg vil også understreke endå tydeligare hans poeng om at Arna som samfunn sjølv må vere klar for ein slik vekst. Då treng vi ein open og forpliktande diskusjon om korleis utviklinga skal vere og kva som krevst av innbyggarane i bygda. Vårheia-prosjektet kan gje 5000 nye innbyggarar til Arna bydel i løpet av nokre år. Det reiser lokale problemstillingar som ikkje lar seg løyse av minimumskrava til offentlig debatt. Korleis kan det til dømes bli tilrettelagt for at det nye området ikkje vert sosialt avskjerma og isolert? Og korleis bør framtidas idrettsanlegg og -tilbod knyttast opp mot mot Vårheia?

For eit drygt år sidan var eg på eit føredrag med Fredrik Barth, arkitekt og planleggar i firmaet Asplan Viak. Spørsmålet han stilte var: «Er reell medverknad mulig på større stader?» Svaret: Det er vanskelig, men gjennomførbart. Og ikkje minst heilt nødvendig for å skape god langsiktig utvikling. Barth viste til konkrete erfaringar med opne møter kor lokalbefolkninga deltar i planlegginga av utviklingsprosjekt. Ikkje berre er medverknad eit demokratisk gode i seg sjølv; Barth framheva korleis det også kan komme fram nye, gode løysingar over tid, samstundes som lokalbefolkninga får ei felles forståing for kva som krevst av samfunnet rundt for å få til vellykka prosjekt. Medverknad tar tid, men dempar konfliktar og skaper større gjennomføringskraft.

Sjølv om lovverket sidan 90-talet har stilt strengare krav til offentlig innsyn i byggeprosjekt, har den reelle, folkelige medverknaden ifølge Barth blitt redusert. Sterke krefter i samfunnet har redusert spørsmålet om by- og tettstadsutvikling til ei sak mellom private interesser og offentlig forvaltning. Når eg leser kunngjeringa på Bergen Kommune sine heimesider vert dette inntrykket forsterka.

Den tekniske og språklige innpakninga til den offentlige kunngjeringa signaliserer mest av alt at dette er ei sak folk flest ikkje bør legge seg opp i og heller overlate til ekspertane. Men ekspertane kjem, bygger og drar – lokalbefolkninga vil alltid vere der. Til forvaltninga sitt forsvar skal det seiast at det enno er ei tidlig fase av prosjektet. Det er enno lov å håpe at dei som faktisk bur i bygda og skal integrere 5000 nye innbyggarar får vere med i planlegginga av ei best mulig løysing for heile lokalsamfunnet.

Kva bør så gjerast? Det bør gjennomførast fleire opne møter oppdelt etter ulike geografiske områder, til dømes Kvamme, Mjeldheim og Indre Arna. Eg tenker ikkje på høyringsmøter kor det er fritt fram for å komme med innspel i plenum, då slike møter ofte vert dominerte av problemfokus og eit ressurssterkt mindretal. Deltakarane på møta bør i staden jobbe med konkrete problemstillingar og arbeide fram forslag som er realistiske og faglig forsvarlige. Gode opne møter kor alle som er med vert utfordra til å bidra innanfor rammer kan både skape større demokratiske kunnskap om utbygging og eit sterkare prosjekt. I tillegg vil det vere grunnleggande å involvere det sterke organisasjonslivet i Arna, ikkje minst den store idrettsrørsla.

Eg trur det no er viktig med eit sterkt pådriv frå lokale organisasjonar, Bygdanytt og folk flest for å få til ein demokratisk prosess til beste for bygda. Arna har eit stort potensiale som vekstområde, men då må alle arnabuarar vere engasjerte og involverte frå første stund. For som Fredrik Barth retorisk spurte avslutningsvis i sitt føredrag: Kva er våre stader utan historiene og kjærleiken frå folka som bur der?


Kommentar: Det har i ettertid blitt ein større diskusjon rundt utbygginga i Vårheia i både Bergens Tidende og i Bygdanytt, utan at dette innlegget skal få æra for akkurat det. Veldig positiv og spennande diskusjon å følge i alle tilfelle.

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 1

17.januar meldte TV2 at norske fotballinvestorer ønsker mer makt over klubbene. Det er ikke overraskende, men det er svært skuffende å høre at NFF åpner opp for å "anerkjenne investorers plass og dermed innflytelse," som generalsekretær Kjetil Siem med retorisk ullenhet sier det. Det manes herved til kamp om makten i fotballen.

Dette er saken:
* Per i dag kan det opprettes egne fotballselskaper som overtar hele eller deler av den kommersielle virksomheten til norske klubber, noe flere klubber har gjort. Dette er en måte å få inn større investeringsmidler i fotballen

* Klubben og fotballselskapet må inngå en standardisert samarbeidsavtale fra NFF som skal sikre at fotballens uavhengighet skal ivaretas

* Klubben og fotballselskapet skal være to ulike juridiske enheter med egne styrer. Klubbens styre, vedtekter og målsetninger skal velges av klubbens medlemmer på årsmøte. Klubben skal ha minst to representanter i fotballselskapets styre

* Klubben - altså den medlemsstyrte organisasjonen - skal i dagens regelverk ha all styring over det sportslige. Altså er idrettens kjerneaktivitet skjermet fra direkte innflytelse fra kommersielle aktører

* Nå ønsker altså investorene å endre systemet, slik at det blir ett styre for klubb og selskap. Saken kommer visstnok opp for Fotballtinget første helgen i mars

At investorene ønsker å bygge ned skillet mellom kommersielle interesser og klubbenes kjerneaktivitet er svært problematisk. Jeg frykter at en såkalt "mer fleksibel modell" innebærer tendenser mot en engelsk organisering, hvor vanlige medlemmer og supportere i verste fall har null innflytelse. I dagens regelverk er det ingen klare reguleringer på hvordan maktbalansen i fotballselskapene skal være, bortsett fra at det skal være to valgte klubbrepresentanter i styret. Det eneste som er klart, er at klubbene som enheter er 100% medlemsstyrte. Det vil si at vanlige mennesker med engasjement for sin lokale klubb kan velge hvem som helst til styre og komiteer med flertall på årsmøtet, slik det skjedde på Branns årsmøte i 2011.

Om en eventuell endring mot felles styre i klubb og fotballselskap ikke også innebærer en klokkeklar definisjon av hvordan maktbalansen i styret skal se ut, åpnes det for elitestyring og pengeinteressers dans i norsk fotball.

Den engelske velgjørermodellen
For oss som bryr oss om medlemsdemokrati i fotballen, er den engelske modellen et skrekkscenario. I stadig større grad ser vi klubber bli kjøpt opp av pengesterke menn med fritidsproblemer og ingen lokal tilknytning. Den engelske modellen har til tider skapt begeistring fordi den har tilført mye penger til spillerkjøp og -lønninger, men det blir stadig tydeligere at de langsiktige effektene har blitt katastrofale. Gjeldskrise, skyhøye billettpriser, synkende publikumsinteresse, og så videre. Flere supporterklubber - som AFC Wimbledon og FC United of Manchester som de mest kjente - har oppstått i protest mot utviklingen og maktkonsentrasjonen.

Et svært godt blogginnlegg på nettstedet Twohundredpercent viser et av hovedproblemene med den engelske velgjørermodellen: Det vilkårlige og enkeltpersonavhengige ved fåtallsstyring. Etter at Blackburn Rovers' store velgjører, stålmagnaten Jack Walker, døde i 2000, har klubben vært i et vakuum. Klubben er nå eid av Venky's, en indisk næringsmiddelprodusent! I 2010 ble trener Steve Kean midlertidig oppgradert til manager da Sam Allardyce fikk sparken. Den midlertidige stillingen ble imidlertid fornyet og kontraktsvilkårene forbedret i november 2011, selv om laget lå på sisteplass. Dette var Venky's egen beslutning. Dette har naturlig nok skapt svært mye sinne blant klubbens tilhengere. Forfatteren av innlegget understreker at dette er et eksempel på hvordan det kan gå når tilfeldige klubbeiere og pengefolk styrer det sportslige. Er det slik vi vil ha det i Norge?

Den tyske kooperativmodellen
Frem til slutten av 90-tallet var tyske klubber 100% medlemsstyrte. På grunn av et behov for større investeringsmidler i fotballen, ble det imidlertid opprettet en ordning med fotballselskaper, slik vi altså også har i Norge. Det er likevel et lovfestet prinsipp at medlemmene må eie 50% av fotballselskapene, pluss en stemme. Den såkalte 50+1-regelen sikrer at medlemmer og vanlige supportere alltid skal ha hovedmakten i Bundesliga, og den tyske kooperativmodellen blir av mange trukket frem som den beste i Europa for langsiktig utvikling. Modellen er basert på det grunnlaget som alltid vil være der: klubbenes tilhengere.

Tyske supportere er - typisk nok - velorganiserte og bruker sin makt til å sikre at fotballen organiseres på deres premisser. Med blant annet lave billettpriser og utstrakt involvering av tilhengerne, har tysk fotball stadig publikumsvekst, og fotballkamper er en folkefest med fulle tribuner og enorm stemning. "Inkludering" er i det hele tatt et nøkkelord: også handikappede har veldig gode vilkår på alle stadioner i Bundesliga. Økonomisk sett hadde Bundesligaklubbene i 2010 710 millioner pund i samlet gjeld; Manchester United alene hadde 716 millioner.

Sterke krefter i Tyskland vil nå avvikle 50+1-regelen, noe supporterne aksjonerer hardt mot. Supporterne ønsker en langsiktig utvikling av fotballen med vanlige folk i sentrum. Det ønsker jeg og!

Hvor går norsk fotball?
Når investorene nå ønsker mer makt i klubbene bør det være en rød klut foran ansiktet på vanlige mennesker med hjerte for fotball og idrett, ikke en mulighet for kortsiktige resultater. Et supporterinitiativ i Bergen jobber for større medlemsstyring i SK Brann, og det jobbes for at også supportere i andre klubber organiserer seg og jobber aktivt inn mot klubbenes årsmøter. Medlemsstyring er ikke bare moralsk bedre enn investormakt, det er også altså økonomisk fornuftig på lang sikt og gir dessuten bedre sportslige resultater, slik en populærundersøkelse i Soccer Issue viser.

Norsk fotball skal fortsatt være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind! Meld deg inn i din klubb, møt opp på årsmøtet og forslå at klubben din skal si nei til økt investormakt på Fotballtinget!


NB! Jon Nordbrekken i Vålerengen Invest Fotball AS sier det er tunggrodd og vanskelig å koordinere prosesser med to ulike styrer. NFFs retningslinjer per i dag oppfordrer klubb og selskap til å etablere samarbeidsforum på tvers av styrene. Om de kanskje 12 personene som er involvert i VIF-fotballens to styrer ikke greier å samarbeide, bør de kanskje først gå i seg selv og ikke rasere medlemsdemokratiet.

Kultur som mislykka strategi for regional utvikling

"Regjeringa legg til grunn at kultur er eit sentralt verkemiddel i arbeidet med stadutvikling og lokal samfunnsutvikling, busetnad og verdiskaping. Kultur medverkar til å nå måla i distrikts- og regionalpolitikken. Sektoren medverkar også til etablering av kompetansearbeidsplassar regionalt. Kulturnæringane og kulturbasert næringsutvikling er døme på område i økonomien som kan fremje kreativitet og innovasjon i samfunnet."

Dette kan ein lese i ei Stortingsmelding frå regjeringa. Kultur som politisk strategi for å oppretthalde sterke distrikter har faktisk vore så viktig at Universitetet i Agder har tilbod om eige fag om emnet. I 2009 valde Bømlo kommune å oppretthalde kulturbudsjettet trass i store kutt for øvrig fordi kultur ifølgje ordførar Reidar Kallevåg "er vårt viktigste våpen i kampen om innbyggerne". Spørsmålet er: Kvifor skal ein legge til grunn at kultur er eit sentralt verkemiddel i regional utvikling?

9.januar la to forskarar frå Telemarksforskning fram ein vitskapelig rapport som slår fast at det ikkje er ei samanheng mellom kulturnivå og flytting. Dette er stikk i strid med fastsette oppfatningar og altså til og med med offentlig politikk. Jan Landro i BT skriv om rapporten og spør forundra "kan det virkelig være slik at kultur likevel ikke betyr noe når folk velger hvor de vil bo?"

Sjølvsagt kan det det. Det har lenge vore mi meining at mindre stader rundtom i Norge tilsynelatande har hatt for stort fokus på å gjere seg sjølv spennande for folk ved hjelp av satsing på kultur, ein sterk merkevare og ein tydelig identitet. Dette har blant anna skapt artige visjonar som "Sveio - Midt i leio" og "Rauma, verdens beste kommune for kulturglade mennesker". Hypotesen som ligg bak denne oppfatniga er visst at ei ny kreativ klasse er på full frammarsj i samfunnet, og at det er viktig for lokalsamfunn å tiltrekke seg desse kreative menneska for å oppleve vekst og utvikling. Som Landro sjølv skriv, tilhøyrer hypotesen den amerikanske forfattaren Richard Florida. Ein av Floridas hovudpåstandar er at denne nye "kreative klassen" først ser seg om etter attraktive stader å bu, og først i neste omgang etter arbeid. Desse teoriane har blitt brukt som motsats til meir tradisjonell næringsutvikling, som har lagt vekt på at folk følgjer arbeidsplassane. Innanfor Floridas horisont er eit sterkt kulturtilbod ein viktig faktor for å tiltrekke seg dei rette folka, og så kjem arbeidsplassane som ein følgje av at bedriftar flyttar dit dei menneskelige ressursane er.

Når no denne hypotesen no ser ut til å slå feil, i alle fall i Norge, burde ikkje det overraske nokon. I Hordaland er det til dømes Voss, sannsynligvis blant dei sterkaste kulturelle "merkevarene" blant norske tettstader, som har hatt minst vekst av områda i fylket i perioden 1997 til 2010. Veksten i denne perioden er berre på 130 nye innbyggarar. Fylket fekk totalt over 53 000 fleire innbyggarar i samme periode (Kjelde: http://statistikk.ivest.no/hf/). For det andre er det reint logisk: Det er naturlig å tenke seg at ønskje om vanlig arbeid og skule for heile familien som er den viktigaste faktoren når ein vurderer å flytte til (eller frå) ein stad. Det er vanskelig å tenke seg, om ein tenker seg om, at kulturfaktoren skal vere veldig sentral del av avveiinga når ein skal ta eit val om å flytte eller ikkje flytte til ein småstad i distriktet, val som er svært viktige for den enkelte.

Kva er så grunnen til at Floridas teoriar likevel har slått så godt an i Norge? Min hypotese er at mange kulturmennesker i "den høglytte minoritet" har blitt sjarmert av at det her kjem seglande ein teori som setter dei sjølv i sentrum for framtidas samfunn. Og dessutan at det sjølvsagt har vore eit viktig argument for fleire kroner til ein kultursektor som i stadig større grad har vore utsett for press på å kunne vise til ei samfunnsnytte. Oppfatninga av den "kreative klassen" som framtidas premissleverandørar for det norske samfunnet er etter mi meining svært problematisk av minst to grunnar:

1) Det tilslører reelle makt- og klasseforhold i samfunnet. Kulturell og human kapital gir marginal makt, eigedom og økonomisk kapital gir mykje makt.
2) Det kan altså tydeligvis ha ført til ein del reelle feilprioriteringar i kommunene, dersom det er riktig at det er gjort investeringar i kul og hipp kultur framfor investeringar i infrastruktur og andre ting som både skapar normal sysselsetting og kunnskapsarbeidsplassar (eg har tynt grunnlag for å sei noko nøyaktig om kva økonomiske midlar som ligg i dette)

Hordaland Fylkeskommune fekk rett før nyttår ein rapport frå Østlandsforskning i samband med ein ny plan fylket ønskjer å utvikle for regional utvikling. Denne rapporten bruker Richard Floridas teoriar som rammeverk. Forfattarane peiker på utfordringar med å anvende desse teoriane i norsk samanheng, men klargjer ikkje korleis dei faktisk har tenkt å bruke dei til sitt formål. På bakgrunn av den nye rapporten frå Telemarksforskning er det no uansett rett tid for Fylkeskommunen å sjå svært kritisk på premissa for rapportens konklusjonar.

Tid i organisasjonar

Ei publisert utkast skrive januar 2010:
"At Albert Einstein var ein skarp type er eit velkjent fenomen. Han trefte nok imidlertid ikkje spikeren på hovudet då han forsøkte å trøyste kona til ein bortgått fysikarkollega med at tida - med ei klar byrjing og slutt - ikkje hadde nokon eksistens for fysikarar og at døden derfor ikkje var eit relevant spørsmål for vennen sjølv. Dersom vi ser bort frå mislykka forsøk på å trøyste: Spørsmålet om tid, om det eksisterer uavhengig av oss og kva som er dens eventuelle natur, vert stilt i det meste eg kjem over. Både i religion, litteratur, filosofi, og altså fysikk, er dette eit grunnleggande spørsmål; Og ikkje minst har det ei enorm innflyting på korleis vi tenker om oss sjølve i kvardagen, dersom vi tenker etter. Dette kjem eg tilbake til.

I Isaac Newtons mekaniske univers hadde både rom og tid absolutte dimensjonar som kunne sjåast på uavhengig av kvarandre og av våre perspektiv. Ein av Einstein sine store "avsløringar" var at den kombinerte farten til alle objekt si rørsle gjennom rom og deira rørsle gjennom tid alltid er nøyaktig lik lysets hastigheit. Med andre ord: Det er lysets fart som er konstant, medan tid og rom er fleksible storleikar. Dersom ein forflyttar seg i større fart gjennom rommet går tida meir sakte(1). Inngangen til den moderne fysikken, først og fremst representert ved Einstein sitt gjennombrot med relativitetsteorien, fekk lenge stor innflyting på kunst og tenkning i det 20.århundre. Romtida som omgrep og dei moglegheitene som vart opna ved å sjå på den lineære og intuitive tida som eit relativt fenomen fekk mange til å stille spørsmål ved tradisjonelle oppfatningar. Enkelte intellektuelle (2) under austleg innflyting gjorde det til livsprosjekt å endre den vestlege verdas tidsforståing til å bli sirkulær, og på den måten bryte med det jødisk-kristne, eskatologiske verdsbiletet, som er tufta på grunnprinsippet om byrjinga og den kommande slutten (den endelege frelsa). Også populærkulturen har vore full av utforskingar av den fleksible tida, spesielt i Science Fiction og den pirrande idéen om tidsreiser.

Sett på litt avstand, er det nok rett å sei at nokon revolusjon av kvardagen ikkje har kome. Dei fleste av oss har ei forventning om at våre sysler har ei byrjing og ein slutt, og ikkje minst at våre liv følgjer ei klar linje. Ingen veit kva som skjer etter døden, men dei færraste trur det kan gå meir enn ein veg (sjølv om enkelte karakterar på forunderleg vis forsøker å sno seg unna både aldring og døden sjølv). Grunnen til eg no skriv om dette, er at eg den siste tida har tenkt på om vi (det store og uforpliktande "vi"-et) kanskje ikkje burde tatt ei ny runde med drøfting av tidsomgrepet i kvardagen. Eg tenker ikkje på individuelt og eksistensielt nivå (det er for kontraintuitivt), og heller ikkje på samfunnsnivå (det er for omfattande). Men på organisasjonsnivå...

Eg har nyleg hatt gleda av å lese Ståle Dokkens gode bok med den tvilsomme tittelen "Å få folk med". Dokken er leiar for LO si organisasjonsavdeling og argumenterer i boka for ei kompleksitetstenkning rundt organisasjonsendring og leiing. Hovudpoenget i kompleksitetsforskninga er - så vidt eg kan skjønne - at organisasjonsendring ikkje kan sjåast på som lineære prosjekt kor leiinga stakar ut ei retning og deretter får medarbeidarane til å trekke i samme retning, men snarare ei vedvarande og utforskande samtale om kva som skjer og skal skje. Organisasjonsendring vert i Dokkens analyse meiningsprosessar snarare enn og store interne omveltningar og resultatmål. Eg likar den djupna som ligg i avslutningskapittelet: "I kompleksitetsforskningen forstås årsakssammenheng som transformativ og tid som sirkulær. Tid er en sirkulær prosess fordi det som har skjedd (fortidens gest), og det som skjer (respons i nåtid), til sammen danner den kommunikative handling hvor mening skapes. Det noen gjør (en handling), får mening ved responsen som gis".

Organisasjonsteori er eit relativt nytt fag, men har vore dominert av til dels mekanisk og lineær tenkning, kor organisasjonsstruktur og til del -kultur kan analyserast etter mål/middel-kalkylar. Så langt har eg ikkje lest ei bok som i så klar grad har tatt ei ny tidsforståing inn i organisasjonsfeltet. Boka handlar - ikkje overraskande - om LO og ulike tilnærmingar til å rekruttere medlemmer. Ei gjennomgåande utfordring er å sette mål som involverer andre menneske (til dømes: vi skal ha 1 million medlemmer innan 2012). I staden for å legge for stor vekt på klare resultatmål og definerte strategiar, har LO si organisasjonsavdeling snudd fokuset meir mot seg sjølv og utvikling av den identiteten organisasjonen har. Spørsmål om identitet og makt er ikkje noko det kan svarast på i eit møte eller ei rekke møter, men som vert til gjennom dei samtalane vi fører og korleis vi gir meining til samspelet mellom menneska i organisasjonen. Dei erkjenningane som ligg i boka er personlege og tilsynelatande eit produkt av årevis med prøving og feiling (mykje feiling).

I min eigen jobb vert det ofte prata om utvikling av standardiserte oppgåver og "oppskrifter" på velfungerande frivillige organisasjonar. Så langt har det vore lite av dette og større vekt på kommunikasjon og kompetanseheving (kurs, utdanning, møtestader, osv). Etter å ha lest Dokkens bok er eg endå meir overtydd om at dette er rett filosofi. Også mitt inntrykk er at den lineære tenkninga i liten (men sjølvsagt til ein viss) grad fører til (positiv) endring."