Fotballklubber er faktisk ikke bedrifter

Charlotte Myrbråten skriver i Dagsavisen at det er problematisk at Kjetil Siem omtaler fotballen som «industri» og «produkt». «Fotballen er ikke en bedrift», skriver hun, og påpeker en del problemer som oppstår når bedriftstenkningen får råde på et felt som tradisjonelt er tuftet på andre verdier. Dette kan jeg lett slutte meg til, men det er ikke bare verdiene og språkbruken som er ulike i fotballen og i næringslivet; også økonomistyringen viser seg å være svært annerledes.

Som jeg har skrevet om før, mener jeg av mange grunner det er en utfordring for norsk fotball at samarbeidende aksjeselskap og investorer i praksis overtar den totale styringen av fotballklubber. I utgangspunktet skaper den særnorske dualmodellen et vanskelig møte mellom toppstyring og medlemsdemokrati, men også et møte mellom forskjellige relasjoner mellom inntekter og suksess.

Dynamiske inntekter – fastlåste kostnader

Fotballøkonomien er altså et virkemiddel for å oppnå sportslig suksess, og sportslig suksess genererer større inntekter. Kostnadssiden er imidlertid ikke avhengig av sportslige resultater, noe som skaper en vesensforskjell mellom klubbenes inntekter og kostnader. Studier viser likevel at kostnadssiden i så godt som alle tilfeller øker underveis i budsjettperiodene når inntektene ukalkulert øker. Sportslig suksess skaper dermed ikke bare økte inntekter, men også økte kostnader. Dette er mest av alt et resultat av et forventningspress som er unikt for idretten: indre og ytre forventning om å øke investeringer for å oppnå mer suksess.

Forskningen viser også at problemene oppstår når den sportslige suksessen er kortvarig, noe som er regelen snarere enn unntaket i norsk fotball. Mens inntektene fort går ned, er det svært vanskelig å kjapt kutte høye kostnader som er drevet opp under en kort sportslig opptur.

Den svenske bloggen Den osynliga handen viser at graden av konkurransejevnhet i ligaer økes når pengepremiene for sportslige resultater går opp. Dette er i motstrid til hva man kanskje skulle tenke seg. I et bedriftsmarked kunne en forvente at bonusinntekter som følge av gode resultater kunne gi langsiktige fortrinn som følge av investeringer. I fotballen ser det derimot ut til å være langt mindre stabilt forhold mellom investeringer og langsiktige resultater. Kan det faktisk være slik at økte inntekter kan gjøre det vanskeligere å prestere over tid?

En rar økonomi

Kristof Vogel – som også står bak Den osynliga handen - skriver i en annen artikkel at det i de store ligaene, hvor flere lag deltar i den ekstremt lukrative Mesterligaen, er 75% samsvar mellom personalkostnader og sportslig suksess. I Allsvenskan er samsvaret bare knappe 25%. Svensk fotball er ekstremt uforutsigbar, og ting tyder på at norsk fotball ligger et sted imellom disse punktene. Strømsgodsets suksess i 2012-sesongen viser uansett at suksess fortsatt kan oppnås uten store personalkostnader. Ildprøven står om de faktisk vinner serien: Vil de fortsette sin edruelige kostnadsstyring, eller vil også Godset gi etter for fristelsen det er å binde seg opp i kostnader som ikke reduseres i takt med de sportslige resultatene?

Med mindre inntektsforskjellene blir veldig store, er det med andre ord langt mindre samsvar mellom økte inntekter, investeringer og suksess i fotball enn hva man normalt skulle tro. Snarere ser regelen ut til å være at klubbene bare binder seg til langsiktige kostnader de ikke greier å håndtere når inntektene svinger andre veien.

Idretten er rar. Desto flere grunner er det til å frikoble tenkningen og retorikken rundt den fra næringslivslogikken. Ikke minst gir det grunn til å stille seg kritisk når investorer og næringslivsfolk uten inngående kunnskap om idrettens egenart på egen hånd overtar styringen over klubbene. Den norske dualmodellen skal i teorien sikre en balanse mellom idrettsverdier og brei medlemsstyring på den ene siden, og kapital på den andre. 


Når den andre verdenens logikk spiser seg stadig lengre innpå den første, er det ikke bare et demokratisk og prinsipielt, men også potensielt et økonomisk, problem. Idrettsøkonomi bør i langt større grad etableres som et selvstendig felt hvor alle vet at næringslivsbakgrunn ikke gir tilstrekkelig kompetanse. Idrettsøkonomien er ikke bare annerledes enn "realøkonomien"; den er også - om man skal tro Soccer Issue - bedre!

NB! Under den kommende medieavtalen vil sannsynligvis 50% av klubbenes andel av inntektene fordeles ut fra sportslige resultater, mot 25% i dag. I teorien vil det altså skape en enda jevnere og mer uforutsigbar serie.


NB 2! Vil også anbefale sterkt å lese Den osynliga handens siste blogg om "rike onkler", risikoinvesteringer og Financial Fair Play.

Eitt nytt sentrum, eller 19 gamle?

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 4.juli 2012:

Byråd Filip Rygg tenker høge tankar om å fylle igjen austsida av Arnavågen med masse frå Ulriken og bygge eit heilt nytt område for bustader og næring der det før var vatn. «Arna hadde vore tent med eit sentrum – ikkje berre eit senter», seier han til Bygdanytt. Ikkje overraskande er senterleiinga på Øyrane Torg positiv.

Ideen er spennande, og sentrumstenkninga har gode intensjonar for ei miljøvenleg og sosial utvikling av bygda, med jernbana som utgangspunkt. Men eg vil samstundes problematisere minst to av implikasjonane i dette: 1) Tanken om at Arna burde ha eitt sentrum (vi har jo allereie Ytre Arna, men eg skal la det poenget ligge akkurat no), og 2) tanken om at Arna burde ha eit heilt nytt bustadssentrum.

Den venta veksten i Bergen dei kommande åra stiller som kjent store krav til ei godt førebudd plan for utvikling av Arna. Dersom ambisjonen er å ikkje bli eit nytt Åsane, er fortetting det viktige nøkkelordet. Vi, som lokalsamfunn, bør imidlertid ikkje låse oss fast i at fortetting absolutt må skje på eit nytt område på Arnavågen. Stadsutvikling handlar sjølvsagt om korleis staden kan bli, men bør også skje med utgangspunkt i korleis staden er i dag.

Bergen Arkitekthøgskole har denne våren gitt ei stor gruppe studentar i oppgåve å lansere idear for utvikling av den vakre bygda aust for Ulriken. Eitt av dei 23 prosjekta tar utgangspunkt i ei «gløymt» ferdselsåre som har eksistert i 130 år, nemleg den gamle Vossebana. Langs traseen er det allereie i dag busetning, næring og arbeidsplassar, samstundes som det er stort potensiale for utbygging og næringsutvikling rundt mindre sentra som Espeland, Arnatveit og Tunes.

Ei gjenoppliving av bana i ny form kunne altså skapt fleire levande og sjølvstendige nærmiljø som kan vakse saman med eksisterande bustadsområder, slik ein ser skjer etter opninga av Bybanen. Arkitektstudentane held fram Havråtunet, med sin organiske og sjølvforsynande struktur, som eit førebilete for den vidare utviklinga av områda rundt stasjonane.

Ei revitalisering av både person- og godstrafikk på den gamle jernbana ville også opna mange moglegheiter for vidare vekst og utvikling for industrien som ligg langs traseen. Studentprosjektet teiknar opp ein ide som ville styrkt Arna sin identitet som togbydel, kor moderne, skinnegåande trafikk er bærebjelka i den økonomiske og befolkningsmessige veksten. Kanskje kunne fyllmassen frå utvidinga av Ulrikstunnelen blitt nytta til å lage dobbeltspor også frå Tunes til Haukeland?

Eit anna prosjekt foreslår å lage eit større sentrum på Storaneset. Samanlikna med eit sentrum på Øyrane, meiner studentane at ein vekst i Seimområdet vil vere nærare der folk bur i dag. Storaneset har nærleik til skule, idrettsanlegg og handel, og vil medføre ei styrking av dei tilboda som finst for folk som bur i området frå før. Området har dessutan betre soltilhøve og meir luftsirkulasjon samanlikna med Øyrane, kor lufta er meir stilleståande og utsett for lågtliggande svevestøv.

Det er sparka igang mange gode diskusjonar om korleis den uunngåelege veksten i Arna kan planleggast. At det har blitt ein open debatt med mange idear er først og fremst takka vere arkitektfirmaet Asplan Viak, som lanserte sine planar om fortetting i Indre Arna. Studentprosjekta frå Bergen Arkitekthøgskole presenterer litt andre prosjekt med alternativ for fortetting. Felles for den store Arna-interessa frå arkitektar og byutviklarar er at bygda har potensiale til å bli ein planlagt, fortetta og moderne stad.

Det er vanskeleg for meg som lekmann å vurdere realismen i dei ulike ideane, men det er viktig at freistinga det er å omfavne nybrottsarbeid i vill utbyggings- og utfyllingsrus ikkje overskygger andre gode løysingar. Eit nytt sentrum på Øyrane kan vere ei god løysing, men ordet «kan» må tydeleg understrekast. Ikkje minst må det tas høgde for at det faktisk bur ein heil del menneske i den langstrakte bygda allereie i dag, fordelt på 19 ulike klynger. Ein god plan for utvikling må tuftast på at det nye integrerast i det gamle.

Takk til Alexander Helle, Niklas Sebastian Alveberg og Henning Ribe

Gjør noe med det!

Artikkel trykket i fanzinen "En fot i virkeligheten" april 2012:

Sportsklubben Brann er og skal være styrt av vanlige medlemmer. Det er derfor på tide at den bergenske sytingen byttes ut med et direkte engasjement i styringen av klubben.

En viktig del av den bergenske identiteten er knyttet til å elske og hate Sportsklubben Brann. Det litt forunderlige forholdet mellom klubben og byens innbyggere kommer ikke minst frem i typiske samtaler i familiebesøket, på jobben eller på internett når det går dårlig: «De kan aldri lykkes så lenge den der gjengen styrer klubben!» «De der jævla Brann, altså. Skjønner de ingenting?» Men hvem er egentlig «de» vi liker å passivt syte over? «VI é Brann!», synges det på hver kamp, og det er faktisk mer riktig enn de fleste er bevisste på. Slik er det ikke alle steder.

Avmektige supportere

Britiske FA har den siste tiden spilt fallitt overfor den frie pengemakten i kampen om fotballens sjel. I praksis har de sagt at forbundet ikke kan/vil innføre reformer for å blant annet øke supporternes rettmessige makt i klubbene, til enorm frustrasjon for de rundt 140 «supporters' trusts» som jobber for en mer demokratisk og åpen styring av sine klubber. Manchester United Supporters Trust har nesten 180 000 medlemmer som jobber «toward a future where United's owners have the same priorities as its fans». Det betyr blant annet at de ikke aksepterer at Glazer-familien lesser sin gjeld på klubben og har tappet ut nesten en halv milliard pund av den siden 2005. DE har god grunn til å syte.

Her hjemme på berget er også flere klubber i praksis styrt av et fåtall med mye penger. I kriserammede Stabæk, blant flere, er det aksjeselskapet som gjør de sportslige prioriteringene, ofte på tvers av klubbens interesser. Samtidig har Kjell Chr. Ulrichsen – klubbens tidligere storinvestor og «snille onkel» - snudd seg mot klubben og kastet dem ut av Telenor Arena. Stabæk-saken har klare likheter med historien om Lyn, som ikke greide å skaffe finanser til å dekke sine skyhøye kostnader da den allmektige investoren Atle Brynestad trakk seg ut. Klubben gikk som kjent konkurs og rykket ned til 4.divisjon.

Historien gjentar seg altfor ofte når makten i klubbene ligger hos få personer. De som taper mest på det er de engasjerte, men avmektige supporterne. DE har god grunn til å syte.

Ett medlem – én stemme

Brann er derimot 100% eid av sine medlemmer, noe som vil si at alle med kr 400,- tilgjengelig kan være med og styre klubben på lik linje med alle andre. Hvem som helst kan legge frem forslag for årsmøtet, stemme over dem, kaste styret, og til og med bli med i styret selv om man greier å overbevise de andre medlemmene om at det er rett. Er man misfornøyd med styringen av klubben uten å være et aktivt medlem, er det med andre ord liten grunn til å syte over annet enn egen passivitet.

Supporterinitiativet i Bergen har uten andre midler enn litt tid de siste par årene jobbet for å gjøre endringer i hvordan klubben styres og hvem som styrer den. Det har blant annet ført til at SK Brann har to «supporterrepresentanter» i styret, at navnet «Brann Stadion» ikke kan selges uten medlemmenes godkjenning, og at billettene på Stadion denne sesongen har langt mer differensierte og sosiale priser. På årets årsmøte ble det også vedtatt at Brann skulle aktivt støtte tre forslag på NFFs Fotballting som representerte det brede publikums interesser.

Media har brukt det tabloide begrepet «supporterkupp» om de endringene som har skjedd de siste årene. Sannheten er at dette er demokrati i sin enkleste og beste form: viktige saker blir løftet frem til åpen diskusjon, før flertallet av medlemmene stemmer over de forslagene eller kandidatene som har blitt fremmet. Saker som tidligere har blitt avgjort i korridorer og i mindre møter har blitt løftet frem for årsmøtet, hvor alle kan være med og avgjøre hva klubben skal jobbe for videre.

En klubb for og av vanlige folk

Det er et mål at enda flere engasjerer seg i det aktive arbeidet for å utvikle Brann videre i en retning som er langsiktig og som skaper tillit mellom klubben og byen. Etter flere år med størst fokus på ostepop, dusjsåpe og utvikling av «Nordens beste kampprodukt», har klubben det siste året vist en helt ny vilje og evne til å bygge et fornyet engasjement blant sitt trofaste tilhengere. Mye positivt har skjedd; Gode sportslige og økonomiske resultater har selvsagt hjulpet til å skape tro på klubben, men kanskje like viktig er det at Brann har ønsket å kommunisere med sitt publikum og involvere flere i klubbens sentrale beslutninger.

For at klubben skal fortsette i rett retning, og for å sikre større åpenhet og medbestemmelse for vanlige supportere, er vi helt avhengig av en kritisk og engasjert medlemsmasse. Ukritiske og naive tilhengere blir av flere nå trukket frem som en av grunnene til at Fredrikstad nesten har gått konkurs. Få kan beskylde bergensere for å være naive i sitt forhold til Brann, men problemet er at «kritikk» i for stor grad har blitt forvekslet med «syt» på ulike uforpliktende arenaer. Dette gjenspeiler seg i en undersøkelse fra 2009 som viser at bare 12% av Brann-medlemmene er medlemmer for å få fremme forslag og stemme på årsmøtet. Det er et altfor lavt tall. Sytingen er passiv, kritikken må alltid være aktiv.

Hva bør gjøres?

Et minimum for alle Brann-supportere med meninger om hvordan klubben bør være, er å melde seg inn i klubben og stille på årsmøtet – klubbens høyeste organ – én gang i året. Send også inn forslag du brenner for til årsmøtet, og få frem viktige diskusjoner om hvordan fremtiden for klubben skal være.

Klubben har nå tatt initiativ til medlemsmøter. Det er veldig bra, men det krever også at medlemmene som eier klubben faktisk er med i utformingen av fremtiden for klubben og tar aktivt del i beslutningene. RBK gjennomførte fem medlemsmøter i 2011, mens tyske klubber har opp mot 50. Medlems-møter bør være fremtiden også for SK Brann.

«Vi é Brann!»: Ja, det er vi, og makten er vår. Sytingens tid er over – Bli med på byggingen av folkeklubben Brann! 

Historia tilhøyrer også oss

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 20.april 2012:

Tidlegare i vår tilbrakte eg ein dag i Bergen Byarkiv i samband med ei privat undersøking, kor målet var å finne meir ut om tyske brakkeleirar i Arna under krigen. Etter ei tråling gjennom hundrevis av brev, korrespondansar og protokollar frå Haus Kommune, fekk eg på fleire måtar eit heilt nytt syn på lokalhistoria under og etter 2.verdskrigen.

Eg vart aller først svært overraska over kor mange tyske leirar det var i Arna under okkupasjonstida. Dei fleste kjenner til fangeleiren på Espeland, men dei øvrige ni-ti militære og sivile brakkeleirane har det blitt lite snakka om, og eg trur desse er ganske ukjente for dei aller fleste i etterkrigsgenerasjonane. Lite hadde eg høyrt om om dei tyske leirene på Mjeldheim, i Tuftadalen, på Unneland, på Gaupås.

Gjennom oppveksten i nærleiken av Holmen har eg høyrt vage rykte om at det under krigen gjekk ei bru over til Seimskaien på andre sida av Arnavågen. Men først denne dagen fekk eg stadfesta dei nye rykta som var utgangspunkt for undersøkinga: Ikkje berre knytta ei flytebru saman dei to sidene av sundet; brua var også ein del av eit sagbruk på Holmen, på bakkane der eg leikte då eg var liten.

Korleis kan det ha seg at verken eg eller dei eg har spurt har høyrt om desse leirene? Ein kan spekulere i mange ulike forklaringar, men ein ting bør vere klart: Også vår generasjon har rett på å kjenne historia om kva som har skjedd i vårt nabolag. Det inneber mellom anna også at dei kvardagshistoriene som ikkje heilt passar inn i den etablerte forteljinga om 2.verdskrigen sannsynlegvis må komme fram.

Eg trur ikkje ettertida, altså vår tid og framover, vil fordømme dei mindre heltmodige sidene ved lokalhistoria under okkupasjonstida, kva no enn desse historiene skulle sei oss. Dei fleste forstår at dei store ideala i ein del tilfelle nok måtte vike noko for å kunne møte kvardagens krav og behov. Då eg leste gjennom bunkane med papir på byarkivet vart eg slått av kor mykje korrespondansane om dei tyske brakkeleirane seier både om folks vanlege liv og behov, og om den større økonomiske utviklinga. Dette er ikkje berre historier som ein gong var relevante for andre; dei seier også noko om kva som er bakgrunnen for den bygda vi kjenner i dag.

Då krigen var over la kommunen brakkene ut for sal, og vanlege menneske kunne søke om å få kjøpe desse. Rifta var stor om desse, og ein svært trengt boligsituasjon kjem tydeleg til uttrykk i dei mange og til dels personlege breva som kom inn til kommunen i 1945.

Den største tildelinga av brakker gjekk til Arne Fabrikker, som trong boligmateriale for å huse fleire arbeidarar i Ytre Arna og dermed auke produksjonen i etterkrigsåra. Breva fortel imidlertid også om alle dei andre som deltok i jakta, men som ikkje vann fram. Ein del av breva er rørande og gir eit innblikk i korleis den konkrete situasjonen var for enkelte familiar. Det verkar openbart at fleire store familiar måtte gje tapt i kampen om å få materiale til sine eigne husvære. Andre hadde tilsynelatande mindre prekære behov, men som samstundes fortel historier om kvardag i økonomiske nedgangstider. Fleire skreiv til kommunen og skildra kor forfalne gardsbygga rundtom var, og søkte dermed om å få kjøpe brakker for å fikse opp desse.

For eigen del la eg spesielt merke til søknaden frå Nils H. I utgangspunktet fordi han søkte spesielt om å få kjøpe kontorbrakka som var tilknytt sagbruket på Holmen, men også på grunn av søknaden i seg sjølv. Han skriv mellom anna: «Me er tvo vaksne og tre born, og har no i 5 år lyt greida oss med 1 rom hjå NN, og med berre delvis tilgjenge til kjøkken. [E]g vil so sterkt eg kan beda Dykk hjelpa oss til betre husvære, og vonar søknaden min kan verte imøtekomen. Vyrdsamt Nils H».

Eg vart verkeleg glad då eg leste at «brakkeutvalet» i kommunen vedtok å innfri søknaden til Nils H slik at han og familien fekk sin eigen stad å bu etter fem år på eit lite kott. Historiene til tilsynsmannen Nils H og dei andre som søkte om å få kjøpe dei tyske brakkene i Arna kjennes på mange måtar meir relevant for meg enn historia til Max Manus. Eg ønskjer å høyre meir om dei.

Fotballdemokrati under press

Innlegg trykket i Dagbladet 2.mars 2012.

NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som kan sikre demokratiet i norsk toppfotball nå er medlemmene selv.

Når klubbledere fra hele landet denne helgen samles på Fotballtinget, står en av de viktigste sakene for norsk toppfotball akkurat nå, nemlig fremtiden for medlemsdemokratiet, ikke på dagsorden. NFF ønsker å gi investorene mer makt over klubbene, og ønsker tydeligvis å kjøre den prosessen uten godkjenning fra fotballens øverste organ. Det bør bekymre alle som er glad i norsk fotball.

Å gi de pengesterke mer makt er å begynne i helt feil ende. Medlemsdemokratiet er en grunnstein i norsk idrett, og årsmøtet skal være klubbenes viktigste arena. Regelverket skal sikre at alle sportslige beslutninger blir tatt av klubbenes valgte styrer. Opprettelsen av samarbeidsavtaler mellom klubber og aksjeselskap har imidlertid satt disse prinsippene under press de siste årene.

NTF-direktør Niels Røine innrømmer overfor fotballbladet Josimar at mange avgjørelser blir tatt av investorene i AS-ene og ikke av klubbstyrene. Randi Flesjå, tidligere styremedlem i FK Haugesund, sier at alle de sportslige prioriteringene nå gjøres av AS-et. «Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet,» sier hun.

Det er altså ikke rett, som Kjetil Siem forutsetter, at investorene ikke har innflytelse på beslutningene. Tvert imot er det fotballens ryggrad, medlemmene og det trofaste publikum, som mister reell makt.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner deler min bekymring for at norsk fotball i det stille beveger seg i retning av en modell hvor et lite fåtall med penger styrer utviklingen. Det ropes varsko fra flere hold, og alle i fotballbevegelsen bør aktivt ta stilling: Er det virkelig dit vi vil?

Norsk fotball burde heller se til Tyskland, hvor Bundesligaens tilskuertall øker hvert år samtidig som ligaen gikk med nesten 53 millioner euro i overskudd forrige sesong. Tysk fotballs suksess er tuftet på lovfestet medlemsstyring. Forretningsmodellen setter publikum i sentrum for utviklingen og forsterker klubbenes tilknytning til lokalsamfunnet.

Reelt fotballdemokrati er med andre ord ikke bare et viktig prinsipp, men kan også være et viktig virkemiddel for å gjenreise begeistringen for fotballen i det norske folk. Norske supportere mobiliserer nå lokalt og nasjonalt for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i toppfotballen. Jeg håper også norske klubbledere er mer opptatt av demokratiets fremtid enn hva NFFs sentralledelse er, og tar opp debatten på Fotballtinget.

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 3

Denne uken har det vært en rekke medieoppslag om norske supporteres initiativ for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i norsk toppfotball, og dermed aktive motstand mot NFFs ambisjoner om å gi investorene større makt. Det er godt å se at flere viktige stemmer har støttet arbeidet. Både Gunnar Martin Kjenner og partiet SV støtter supporternes sak, og Josimar tar på lederplass til orde for innføring av en såkalt 50+1-regel i Norge for å sikre at medlemmene har flertall når klubber oppretter samarbeid med investorer og selskap. Fotballbladet skriver: "Og blir dette for demokratisk for investorene, er det ingen katastrofe. For aldri har det vært mer penger i fotball-Norge, ikke på 20 år har vi prestert dårligere."

Kjetil Siem prøver overfor Dagsavisen å skille mellom begrepene "makt" og "innflytelse", uten at det på noen måte skulle være klart hva som er forskjellen. Han argumenterer også med at det er flere fotballinvestorer som har et hjerte for sin klubb. Det er sikkert rett, men en avsporing av debatten. Debatten om fotballdemokratiet handler ikke om hva som er den enkeltes intensjoner eller følelser, men om følgende to spørsmål: Hvordan ønsker vi som fellesskap at fotballen og idretten skal være? Og hva er de mest fornuftige løsningene for å sikre langsiktig utvikling?

Jeg ønsker altså at fotballen skal være medlemsstyrt, og at NFF og toppklubbne de neste årene i samarbeid med sine supportere og medlemmer jobber aktivt for å styrke demokratiet. Jeg skal her gi noen få blant mange argumenter for hvorfor et styrket medlemsdemokrati er fremtiden for norsk fotball, basert på fotballens hovedutfordringer og på endringer i internasjonal fotballøkonomi og -regelverk.

1) For å styrke omdømmet og publikumsoppslutningen
Fjorårssesongen var preget av flere skandaler i forbindelse med overganger og skattesnusk, samtidig som publikumsnedgangen har vært på 23% sammenlignet med 07-sesongen. For å gjenreise tilliten mellom toppfotballen og det norske folk, er klubbene avhengige av å faktisk involvere de som følger lagene i tykt og tynt og drive sin virksomhet på sine mest trofaste og stabile støttespilleres premisser. Men for at denne tillitsbyggingen skal være troverdig og holde over tid, må vanlige folk ha mulighet for reell makt over klubbenes drift og strategiske avgjørelser.

I klubber som Brann og Rosenborg har medlemmene egentlig all makt i dag, men medlemmenes reelle makt over de viktigste prioriteringene er i flere andre klubber tilnærmet lik null ettersom AS-ene tar avgjørelsene. Dette strider helt klart med dagens regelverk, men den utvanningen av demokratiet som vi ser i praksis viser at det må gjøres grep for å lovfeste medlemmenes makt mye bedre. Slike grep ville være et tydelig signal til fotballens grunnmur - det folkelige engasjementet - om at klubbene bryr seg om sine nærmiljø. Og ja, jeg nevner det igjen: Den lovfestede medlemsstyringen og den publikumsbaserte forretningsmodellen er de strukturelle årsakene til at Bundesliga nå viser seg å være europeisk fotballs store suksesshistorie.

2) For å tilpasse seg Financial Fair Play-reglementet (FFP)
FIFAs nye FFP-reglement skal hindre økonomisk doping i fotballen i fremtiden, og er blant de viktigste (og mest positive) endringene i internasjonal fotball på veldig lenge. Blant annet skal reglementet sikre at klubber ikke bruker mer penger enn de tjener på sin vanlige drift. Det vil si at store underskudd ikke lenger kan dekkes opp ved hjelp av tilskudd fra rike eiere eller investorer, slik vi har sett har blitt mer og mer vanlig.

I praksis betyr dette at klubbene MÅ basere sin virksomhet og økonomi i større grad på sine nærmiljøer og sitt publikum. Medlemsstyrte klubber med stor lokal tillit og en publikumsbasert økonomi vil ha store fortrinn når disse reguleringene slår inn for fullt om noen få år.

3) For å styrke den økonomiske kontrollen
Ross Dunbar i STV mener den tyske medlemsstyrte modellen er fremtiden for skotsk Premier League etter at Ranger i praksis er konkurs som resultat av villstyring fra sine enerådende eiere. Kommentatoren trekker blant annet frem eksempelet Schalke 04 - som har over 120 000 medlemmer - som har i sine lover at alle investeringer over £ 300.000 må godkjennes av et bredt sammensatt "overstyre" som fungerer i tillegg til et vanlig styre som har ansvar for den daglige driften. Tidligere manager Felix Magath ønsket å fjerne denne regelen for å selv få mer handlingsrom til spillerkjøp uten å måtte drøfte dette med styret. For å få dette til måtte han drøfte saken med klubbens medlemmer, som stemte det ned. Altfor mange økonomiske feilgrep blir gjort fordi et lite mindretall lar seg lokke til å hoppe på kortsiktige løsninger. Brei medlemsstyring kan altså være et viktig virkemiddel for å hindre uvettige investeringer ettersom flere stemmer kommer frem og flere blir ansvarliggjort for de beslutningene som blir tatt.

Det er ikke tilfeldig at Bundesliga forrige sesong omsatte for nesten 2 mrd euro og gikk med 52,5 millioner euro i overskudd. Et sterkt medlemsdemokrati styrker ansvarligheten og den økonomiske styringen.

4) For bedre resultater
I de ligaene hvor det eksisterer både medlemseide og individuelt eide klubber, viser statistikken at det er de klubbene som styres av mange som gjør det best også på banen. Ifølge den glitrende siden Soccer Issue tar engelske klubber i snitt 1,4 poeng per kamp, mens de supportereide klubbene tar 1,65. I Østerrike er tilsvarende tall 1,36 og 1,8. Dette er kanskje ikke et veldig godt grunnlag for å konstatere at medlemsstyring gir bedre sportslige resultater. Men det er i alle fall ingen motsetning mellom demokratisk styring og resultater når vi vet at Barcelona og Real Madrid er medlemsklubber. I tillegg er lille Swansea City et nytt eksempel på en supporterbasert klubb som gjør det godt i Premier League.


På første dag av Fotballtinget på Lillestrøm talte Per Flood for at NFF burde opprette "fotballens økokrim" for å hindre flere skandaler som vi har sett i norsk fotball det siste året. Det er jeg i utgangspunktet enig i, men for å styrke fotballen over tid bør det tas grep for å sikre klubbenes egen styring, kontroll og gjennomsiktighet. Et sterkt, lovbeskyttet og reelt klubbdemokrati med engasjerte medlemmer vil være det viktigste grunnlaget for å sikre en sunn og langsiktig utvikling.

Pengemakt og folkemakt i fotballen – Del 2

«Står fotballdemokratiet for fall?» spør Josimar #2 2012. Jeg svarer: NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som nå kan garantere for langsiktig utvikling er supporterne selv. Indignér dere, godtfolk!

Det glitrende fotballmagasinet Josimar tar i en av sine nye artikler utgangspunkt i problemstillingene i Del 1 av denne bloggserien. I artikkelen deler idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner min bekymring for at norsk toppfotball i det stille beveger seg mot en engelsk modell, hvor et lite fåtall med mye penger styrer utviklingen. Generalsekretær i NFF, Kjetil Siem, avslører til og med at forbundet vurderer å gi investorene mer makt over klubbene uten å drøfte dette på Fotballtinget 2.-4.mars. Altså er situasjonen mer dramatisk enn jeg trodde da første del ble skrevet.

Kjetil Siem sier til Josimar at et utvalg skal drøfte hvordan investorer kan få være mer delaktige i klubbenes beslutningsorganer. Oppgaven er å «analysere situasjonen og finne ut hva som er investorenes behov når det gjelder innflytelse eller medbestemmelse». Hvorfor bør dette gi god grunn til bekymring for alle som er glad i fotball? Jeg skal ta for meg tre punkter.

1 ) Problemstillingen skal ikke opp til demokratisk diskusjon

Da denne problemstillingen først dukket opp på TV2, tok jeg det for gitt at dette ville bli en diskusjon for Fotballtinget, og dermed en diskusjon norske klubbledere kunne delta i. Dette stemmer altså ikke. Forholdet mellom klubber og fotballselskaper (AS-er) er nemlig regulert gjennom retningslinjer som Forbundsstyret selv kan endre, uten Fotballtingets velsignelse. Det er et problem i seg selv at endring av maktfordeling i klubbene ikke blir gjenstand for demokratisk diskusjon. Situasjonen er altså at et lite fåtall skal ta en eventuell beslutning om å fordele fotballmakten på færre hender. Det reiser seg dermed flere spørsmål: Svikter NFF sine demokratiske tradisjoner? Og kan konklusjonen fra utvalgets utredning være så kontroversiell at den ikke kan diskuteres åpent?

En av diskusjonene på Fotballtinget går på om Forbundsstyret skal kunne ta flere beslutninger på egen hånd uten godkjenning av fotballens øverste organ i fremtiden. Om Forbundsstyret allerede i dag kan ta så sentrale beslutninger, er det sterk grunn for klubbene å gå mot dette.


2 ) Investorene har for mye makt allerede i dag

Siem forutsetter at fotballinvestorene ikke har innflytelse over de viktige beslutningene slik situasjonen er i dag. Dette er en feilslutning. I Josimar #1 2012 viser Lars Johnsen hvordan investorene i Stabæk Fotball AS har styrt kjøp og salg av spillere og tatt sportslige avgjørelser som strider med klubbens interesser. Mye tyder også på at Pall Gunnarson-skandalen var drevet frem av AS-et. Også tidligere har bladet avslørt grove overtramp i Stabæk, hvor AS-et har tatt sportslige avgjørelser, selv om regelverket er krystallklart på at dette ikke er lov.

I det nye nummeret av bladet kommer det frem at NTF-direktør Niels Røine innrømmer at mange avgjørelser tas i AS-ene, og ikke i klubbstyrene. Fredrikstad Blads Erik André Pedersen har nylig gitt en god analyse av FFK Sport AS sin manglende åpenhet og klubbens interne systemsvikt i forbindelse med den økonomiske krisen i Plankebyen. Grenselinjene mellom mellom klubb og AS blir stadig flyttet på; denne uklarheten og forskyvingen er det demokratiet som taper på.

Randi Flesjå satt tidligere i styret til FK Haugesund, men opplevde at det skjedde store forskyvinger i maktfordelingen etter sin styreperiode.

- Før var det et «must» for mannen i gaten å være med på årsmøtet der alle de viktigste beslutningene ble tatt. Etter at AS-et ble opprettet betyr ikke årsmøtene noen ting lenger, og klubbstyret har bare innflytelse over administrative spørsmål, sier FKH-patrioten og påpeker at årsmøtene nå bare har blitt informasjonsmøter for de mest hardbarkede.

NIFs regelverk og NFFs retningslinjer skal i prinsippet sikre at de sportslige beslutningene – altså klubbens kjerneaktivitet – blir tatt av det valgte klubbstyret. I praksis viser det seg ofte å være annerledes.

- Sporten ble skilt ut fra styrets ansvarsområder i FKH, nå blir alle sportslige prioriteringer tatt av AS-et. Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet, sier Flesjå.

At investorene ikke har beslutningsmyndighet i fotballen er rett og slett ikke riktig. Snarere er det et problem at de i flere klubber sitter med det meste av makten, mens årsmøtene og tilhengere med hjerte for klubben får stadig mindre å si.


3 ) Mer investormakt strider mot den internasjonale utviklingen

I Storbritannia må NFFs ønske om å gi mer makt til pengemakten fremstå som ganske absurd. Konkurstrusselen som henger over klubber som Portsmouth og Rangers er forårsaket av eiere som har sprøytet inn veldig mye penger, for så å trekke seg ut. På regjeringsnivå er det nå ønske om å lovfeste supporternes representasjon i klubbenes styrer, blant annet på bakgrunn av den delvis supporterstyrte klubben Swansea Citys suksess. Den lille klubben ligger i skrivende stund på ellevte plass i Premier League, og inspirerer britiske supportere til å kjempe for større innflytelse.

Selv UEFA anerkjenner nå at supporterne er grunnmuren i fotballen. Dette er i det nye regelverket fremhevet ved at alle europeiske toppklubber nå skal ha sin egen «supporterkoordinator» (SLO), et bindeledd mellom klubbene og supporterne. Skal Norge virkelig gå motsatt vei av resten av Europa og legge all sin energi i å stå med luen i hånden overfor de pengesterke?

Det må også stilles spørsmål om det faktisk er mer penger som først og fremst trengs i fotballen. Storklubber som Barcelona og Borussia Dortmund blir trukket frem som eksempler på verdien av langsiktig tenkning, egenutvikling av spillere og kontinuitet. Dortmund, som i dag leder Bundesliga, har 52 000 medlemmer som sitter på hovedmakten i klubben. I motsatt ende finner vi Rangers, en klubb som ved hjelp av økonomiske innsprøytninger fra sine eiere i sin tid kunne bruke 12 millioner pund på Tore Andre Flo og som nå altså er under administrasjon. Medlemsdemokrati viser seg å være den viktigste faktoren for å sikre stabilitet og langsiktighet – for stor pengemakt fremmer kortsiktige løsninger!


Hva bør gjøres?

Siden 2007 har publikumsnedgangen i Tippeligaen vært på 23%. Årsakene til dette er nok sammensatte, men norsk fotball trenger definitivt en fornyet tillit mellom klubbene og deres nærområder. NFF begynner i helt feil ende når de ønsker å tilfredsstille investorenes ønsker i enda større grad. Først og fremst burde norsk fotball jobbe for å sikre medlemmenes reelle makt over utviklingen, og sette det trofaste publikum i sentrum. NFF burde drøfte sammen med klubbene hvordan det lokale engasjementet for fotballen kan styrkes, og hvordan det kan aktivt jobbes for å involvere enda flere i klubbdemokratiet. Hva med et utvalg for det, Kjetil Siem?

På den andre siden ligger det også et stort ansvar på supporterne selv for å engasjere seg i sine klubber og aktivt jobbe for økt innflytelse. I Bergen jobbes det aktivt for å øke oppslutningen på SK Branns årsmøte, og å fremme viktige forslag til demokratisk diskusjon blant medlemmene. Veien til innflytelse i en medlemsstyrt klubb trenger ikke være lang, men det krever bevisste initiativ fra tilhengerne lokalt. I tillegg trengs det nasjonale pådrivere for økt medlemsmakt i norske toppklubber. På Norsk Supporterallianses årsmøte 24.februar ble det vedtatt en tydelig uttalelse om at paraplyorganisasjonen ønsker mer medlemsmakt og mindre investormakt i fotballen. Det er et svært viktig steg i rett retning!

For å gjenta meg selv: Norsk fotball skal være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind!