Fotballklubber er faktisk ikke bedrifter

Charlotte Myrbråten skriver i Dagsavisen at det er problematisk at Kjetil Siem omtaler fotballen som «industri» og «produkt». «Fotballen er ikke en bedrift», skriver hun, og påpeker en del problemer som oppstår når bedriftstenkningen får råde på et felt som tradisjonelt er tuftet på andre verdier. Dette kan jeg lett slutte meg til, men det er ikke bare verdiene og språkbruken som er ulike i fotballen og i næringslivet; også økonomistyringen viser seg å være svært annerledes.

Som jeg har skrevet om før, mener jeg av mange grunner det er en utfordring for norsk fotball at samarbeidende aksjeselskap og investorer i praksis overtar den totale styringen av fotballklubber. I utgangspunktet skaper den særnorske dualmodellen et vanskelig møte mellom toppstyring og medlemsdemokrati, men også et møte mellom forskjellige relasjoner mellom inntekter og suksess.

Dynamiske inntekter – fastlåste kostnader

Fotballøkonomien er altså et virkemiddel for å oppnå sportslig suksess, og sportslig suksess genererer større inntekter. Kostnadssiden er imidlertid ikke avhengig av sportslige resultater, noe som skaper en vesensforskjell mellom klubbenes inntekter og kostnader. Studier viser likevel at kostnadssiden i så godt som alle tilfeller øker underveis i budsjettperiodene når inntektene ukalkulert øker. Sportslig suksess skaper dermed ikke bare økte inntekter, men også økte kostnader. Dette er mest av alt et resultat av et forventningspress som er unikt for idretten: indre og ytre forventning om å øke investeringer for å oppnå mer suksess.

Forskningen viser også at problemene oppstår når den sportslige suksessen er kortvarig, noe som er regelen snarere enn unntaket i norsk fotball. Mens inntektene fort går ned, er det svært vanskelig å kjapt kutte høye kostnader som er drevet opp under en kort sportslig opptur.

Den svenske bloggen Den osynliga handen viser at graden av konkurransejevnhet i ligaer økes når pengepremiene for sportslige resultater går opp. Dette er i motstrid til hva man kanskje skulle tenke seg. I et bedriftsmarked kunne en forvente at bonusinntekter som følge av gode resultater kunne gi langsiktige fortrinn som følge av investeringer. I fotballen ser det derimot ut til å være langt mindre stabilt forhold mellom investeringer og langsiktige resultater. Kan det faktisk være slik at økte inntekter kan gjøre det vanskeligere å prestere over tid?

En rar økonomi

Kristof Vogel – som også står bak Den osynliga handen - skriver i en annen artikkel at det i de store ligaene, hvor flere lag deltar i den ekstremt lukrative Mesterligaen, er 75% samsvar mellom personalkostnader og sportslig suksess. I Allsvenskan er samsvaret bare knappe 25%. Svensk fotball er ekstremt uforutsigbar, og ting tyder på at norsk fotball ligger et sted imellom disse punktene. Strømsgodsets suksess i 2012-sesongen viser uansett at suksess fortsatt kan oppnås uten store personalkostnader. Ildprøven står om de faktisk vinner serien: Vil de fortsette sin edruelige kostnadsstyring, eller vil også Godset gi etter for fristelsen det er å binde seg opp i kostnader som ikke reduseres i takt med de sportslige resultatene?

Med mindre inntektsforskjellene blir veldig store, er det med andre ord langt mindre samsvar mellom økte inntekter, investeringer og suksess i fotball enn hva man normalt skulle tro. Snarere ser regelen ut til å være at klubbene bare binder seg til langsiktige kostnader de ikke greier å håndtere når inntektene svinger andre veien.

Idretten er rar. Desto flere grunner er det til å frikoble tenkningen og retorikken rundt den fra næringslivslogikken. Ikke minst gir det grunn til å stille seg kritisk når investorer og næringslivsfolk uten inngående kunnskap om idrettens egenart på egen hånd overtar styringen over klubbene. Den norske dualmodellen skal i teorien sikre en balanse mellom idrettsverdier og brei medlemsstyring på den ene siden, og kapital på den andre. 


Når den andre verdenens logikk spiser seg stadig lengre innpå den første, er det ikke bare et demokratisk og prinsipielt, men også potensielt et økonomisk, problem. Idrettsøkonomi bør i langt større grad etableres som et selvstendig felt hvor alle vet at næringslivsbakgrunn ikke gir tilstrekkelig kompetanse. Idrettsøkonomien er ikke bare annerledes enn "realøkonomien"; den er også - om man skal tro Soccer Issue - bedre!

NB! Under den kommende medieavtalen vil sannsynligvis 50% av klubbenes andel av inntektene fordeles ut fra sportslige resultater, mot 25% i dag. I teorien vil det altså skape en enda jevnere og mer uforutsigbar serie.


NB 2! Vil også anbefale sterkt å lese Den osynliga handens siste blogg om "rike onkler", risikoinvesteringer og Financial Fair Play.